Den største påfyllingen i arkivet så langt. Tjue nedlagte gruver er publisert, fra sølvstollene i Buskerud og svovelkisgruvene i Nordland til talkum i Hardanger, wolfram i Rogaland og kobber i høyfjellet på Røros.
De står uten navn. Anleggene er usikrede — åpne synker, vannfylte sjakter, sammenraste orter — og et navn i en tittel er nok til at noen finner veien inn. Derfor er tittelen et nummer og et fylke, og hverken kommune, verksnavn, adkomst eller kart er en del av den åpne teksten. Kartreferanser publiseres ikke i det hele tatt.
Innholdet ligger i tre lag: grunnfakta og en åpen innledning for alle, historikk og geologi bak gratis konto, hele bildearkivet på Utforsker, og gruvas navn med kildereferanser på Ekspedisjon. Alle ligger samlet på Nedlagte gruver.
En stoll er ikke en gruve. Den er infrastrukturen: en tilnærmet horisontal tunnel drevet inn i fjellet for å lede vannet ut av gruvene ovenfor, frakte malmen ut og trekke luft gjennom systemet. Denne er av den store typen — en hovedstoll som betjente et helt gruvefelt, ikke én enkelt gruve.
Den ble vedtatt anlagt tidlig på 1700-tallet og drevet framover gjennom generasjoner. Etter en periode med rik drift lå den lenge nesten ubrukt. På 1800-tallet ble et parti av den leid ut som ølkjeller til et bryggeri.
Da feltet fikk sin siste driftsperiode ble stollen ryddet og det ble lagt jernbane inn i den — først med hest, senere med bensinlokomotiv. Sporvidden var smal og traseen full av kurver og stigninger, og banen var omdiskutert allerede da den ble bygd.
Stollen er ikke sikret og inngår ikke i museumsdriften i området. Den er en arbeidsvei inn i et gruvesystem, ikke en publikumsgruve, og den fører forbi åpninger opp mot gruver som står tomme.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Denne stollen er ikke tilrettelagt, ikke sikret og ikke en del av noen omvisning. Anlegget er fredet som kulturmiljø, og all ferdsel må skje i tråd med kulturminneloven. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Underjordsdrift · stoller i dalbunn, fjellside og på heia
Malm
Wolframitt og molybdenglans
Arbeidsstokk
Over 100 mann på det meste
Driftsperiode
1904–1954, i flere atskilte perioder
Samlet uttak
33 000 tonn råmalm · 105 tonn konsentrat
Status
Nedlagt · øvrige åpninger i feltet usikret
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruvene
Dette er en av de mest utilgjengelige gruvene i arkivet. Feltet ligger i en trang, veiløs dal i indre Rogaland — dalen fikk ikke bilveg før på 1970-tallet, og alt som skulle inn og ut i gruvetida måtte gå over vann eller over fjellet.
Det er dette som skiller anlegget fra de fleste norske gruver. Malmen lå ikke bare vanskelig til — den lå i toppen av et fjell som stiger rundt 800 meter rett opp fra dalbunnen, og i sidene under. Malmen måtte bæres og kjøres ned de gamle gruvevegene før den i det hele tatt kom seg til vannet. De vegene ligger der ennå, og de er den beste inngangen til å forstå hva slags arbeid dette faktisk var.
Det ble drevet på to mineraler: molybdenglans og wolframitt. Begge er legeringsmetaller, og begge var i praksis krigsmetaller — etterspørselen fulgte kanonene. Det forklarer hvorfor drifta her aldri fant en rolig rytme, men kom og gikk i rykk og napp gjennom femti år.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Feltet ligger høyt og bratt, og de fleste åpningene er ikke sikret. Navn, besøksinfo og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Dette er ikke et stort anlegg målt mot Sydvaranger eller Fosdalen. Men i sin egen kommune var det alt: den største industriarbeidsplassen bygda har hatt, og for to generasjoner var dette stedet man dro til når man skulle ha lønn.
Det som gjør gruva spesiell er retningen den gikk. Malmleiet stupte under vannet, og da drifta ble innstilt i 1965 lå de nederste etasjene rundt 600 meter nede — under en innsjø. Elleve etasjer under vann. Det er en anleggsteknisk prestasjon som fortjener mer oppmerksomhet enn den har fått.
Malmen var fosforholdig. Det er nøkkelen til hele historien: nettopp fosforinnholdet gjorde at forekomsten i over hundre år ble regnet som verdiløs, og det var først da smelteteknologien tillot fosforholdig råstoff at drift i det hele tatt lot seg forsvare.
Malmen sitter fortsatt så tett i berget at en kjøleskapsmagnet fester seg rett på veggen. Det er den enkleste og beste demonstrasjonen av hva stedet handlet om.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Anlegget er ikke tilrettelagt under jord, og sjaktene står vannfylte. Navn, feltnotater og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Underjordsdrift · 225 m stoll, slepesynk og feltorter
Malm
Svovelkis med sinkblende og kobberkis
Særtrekk
Markert gullanrikning i massivmalmen
Driftsperioder
1901–1905 og 1907–1918
Samlet uttak
Om lag 100 000 tonn råmalm
Status
Nedlagt · usikret · åpne synker og skjæringer i dagen
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Denne gruva ligger høyt, halvannen kilometer fra en fjelltopp, og den er ikke enkel å komme til. Det er en gammel gruveveg opp dit, men den går fra en seter og videre oppover i terreng som ikke er tilrettelagt for noe som helst. Det er en av grunnene til at anlegget er så godt bevart som det er: ingen har hatt bruk for å rydde det bort.
Forekomsten er blottet i dagen over en strekning på rundt 350 meter, som en rekke skjæringer, sjaktåpninger og synker langs utgående. Under bakken går en stoll på 225 meter inn fra øst og treffer malmsona omtrent 55 meter under dagen. Fra stollen er det drevet feltorter både mot nord og sør, og en slepesynk går ned fra dagen og møter stollen.
Drifta handlet i praksis om svovelkis. Malmen ble tatt ut som stykkmalm for eksport, mens mindre partier ble skeidet ut og solgt som kobbermalm og sinkmalm. Da drifta ble innstilt i 1918, var det fordi malmen ble regnet som utdrevet — ikke fordi markedet forsvant.
Det interessante ved forekomsten i dag ligger i tippene. Nyere analyser viser sinkgehalter som ofte ligger rundt 10 prosent og i enkelte prøver over 30, og i tillegg en markert gullanrikning på omkring 1 gram per tonn i massivmalmen. Det som ble kjørt ut som kis for hundre år siden, ville i dag blitt vurdert helt annerledes.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Anlegget er usikret, og feltet har åpne synker i dagen. Navn, feltnotater og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Dag- og underjordsdrift · gammelgruve, mellomstoll og nordre brudd
Malm
Svovelkis med kobberkis og sinkblende
Gehalt
Om lag 2 % kobber · 6 % sink
Driftsperioder
Ca. 1820–1895 og 1904–1918
Samlet uttak
1 830 t malm før 1895 · anslagsvis 20 000 t 1905–20
Status
Nedlagt · usikret · vannfylte synker og rasfare
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Denne gruva var aldri den store i sitt distrikt. Den var den nyttige. Malmen herfra var lettsmeltet, og den ble derfor brukt som tilsetning når man smeltet de hardere malmsortene fra de andre gruvene i verket. Det er en rolle som sjelden gir plass i historiebøkene, men som gjorde forekomsten verdt å drive i mer enn sytti år.
Anlegget strekker seg over en drøy halv kilometer langs strøket og består av flere atskilte arbeider: en gammelgruve i sør med en synk som i dag er delvis dekket av tømmer og jord, en mellomstoll på 270 meter som skjærer malmsona på rundt 70 meters dyp, og et nordre brudd med lange dagskjæringer. Mellom dem ligger mindre synker og skjerp langs utgående.
I dagen er det ellers få spor etter selve gruvearbeidet. Det som dominerer er tippene: store, jorddekte hauger av sterkt forvitret blokk nedenfor arbeidene. Graver man litt, finner man fortsatt kobber- og sinkrik sulfidmineralisering i mindre hauger.
Slutten kom brått. Etter en brann som tok vaskeriet og tre taubanestasjoner i 1918, ble drifta aldri tatt opp igjen.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Anlegget er usikret, med vannfylte synker og aktiv rasmark. Navn, feltnotater og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Dag- og underjordsdrift · to stoller og tre dagsynker
Malm
Kobberholdig svovelkis · 2,7 % Cu · massiv magnetitt
Arbeidsstokk
Opptil 260 mann · om lag 500 mennesker i gruvesamfunnet
Driftsperioder
Prøvedrift 1904–1907 · regulær drift 1908–1921
Samlet uttak
388 000 tonn råmalm
Status
Nedlagt · usikret · dagbrudd, stollmunninger og grunnmurer
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Gruveområdet ligger på snaufjellet, rett øst for en topp på litt over tusen meter. Det er ingenting som skjermer her — ingen skog, ingen le. Likevel bodde det på det meste rundt 500 mennesker i samfunnet som vokste fram rundt drifta, med skole, forretning, kafé, bakeri og samfunnshus. Det var teatergruppe, hornorkester og fotballklubb.
I dag står bare grunnmurene igjen. Det er den typen sted som gjør sterkest inntrykk om vinteren, når man ser rekkene av fundamenter stikke opp av snøen og forstår hvor mye som en gang lå her.
Selve gruvedrifta varte i sytten år og endte i det som er blitt omtalt som datidas største konkurs i Norge. Anlegget var overdimensjonert i forhold til malmen: et stort oppredningsverk, egen kraftstasjon og en taubane på 22 kilometer ned til jernbanen. Da malmreservene sviktet samtidig som etterkrigskonjunkturen snudde, var det ikke noe å falle tilbake på.
Malmen var kobberholdig svovelkis av samme type som ved mange andre norske kisgruver, med den forskjellen at det her også opptrer soner av massiv magnetitt over sulfidmalmen. Restene etter oppredningsverket ligger et stykke lavere i terrenget, i lia ned mot vannet.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Gruveområdet er ikke sikret, og feltet har åpne dagbrudd og vertikale synker. Navn, feltnotater og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Dette er en krigsgruve. Ikke i den forstand at det ble kjempet her, men i den forstand at den aldri hadde blitt åpnet uten en krig.
Molybden er legeringsmetallet som gjør stål hardt nok til å være panser. Da første verdenskrig kom og stridsvognene med den, gikk molybdenprisen til værs — rundt 40 kroner kiloen for foredlet molybdenglans. Da ble det plutselig forsvarlig å drive på små, krevende forekomster som denne, høyt oppe i lia over vannet.
Gruva er ett av flere delfelt i et større kompleks, med en hovedåpning og en nedre stoll. Hele komplekset ga rundt 101 tonn molybdenglans før det var over.
Og det var over fort. Fra undersøkelser i 1915 til nedleggelse i 1919 gikk det knappe fire år. Da krigen tok slutt, forsvant etterspørselen, og prisen med den. Det er et mønster som gjentar seg i norske molybdengruver: de åpnet i 1915–16 og stengte i 1918–19, næsten alle sammen.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Anlegget ligger på privat grunn, er ikke sikret og har åpne sjakter. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Nedlagt · sjakter stengt · området gjengrodd · privat grunn
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Her ble det ikke drevet på metall, men på gjødsel. Apatitt er fosfatmineralet som ble grunnlaget for kunstgjødselindustrien, og på 1870-tallet var det en internasjonal handelsvare med skarpe prissvingninger.
Forekomsten ble drevet i to gruver, én østre og én vestre, med fire nivåer og til sammen rundt 900 meter stoll. Ved toppen av driften i 1880 arbeidet omkring 350 mann i den østre gruva alene.
Kapitalen var fransk. Et fransk gruveselskap sto bak åpningen i 1872, og virksomheten skal på et tidspunkt ha vært blant de største industriforetakene i Norge. Det er en påminnelse om hvor internasjonal norsk bergverksdrift var allerede da: engelsk kapital i sør, fransk her, tysk og nederlandsk andre steder.
Prisfallet på apatitt midt på 1880-tallet tok knekken på den første storhetstida. Drifta kom tilbake, men aldri i samme skala, og i 1926 var det slutt — bortsett fra en kort gjenåpning under krigen. I dag er sjaktene stengt, bygningene borte og området gjengrodd med skog. Avgangsmasser og bruddkanter står igjen.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Sjaktene er stengt, terrenget er gjengrodd, og grunnen er trolig privat. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Gruve- og skjerpdrift med taubane · åpning ca. 475 moh.
Malm
Molybdenglans (molybdenitt)
Driftsperiode
1916–1919 · undersøkelser fra 1915
Arbeidsstokk
Om lag 90 · også kvinner ved vaskeri og knuseri
Samlet uttak
Ca. 101 tonn molybdenglans
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Hele denne gruva er et produkt av tre år i verdenshistorien. Molybden gjør stål hardt nok til å være panser, og da stridsvognene kom under første verdenskrig, gikk prisen til værs. Da ble det plutselig regningssvarende å drive på en forekomst 475 meter opp i lia over et vann i Vest-Telemark.
Tallene forteller historien presist: molybdenglansen ble solgt for rundt 40 kroner kiloen, mens gruvearbeiderne tjente omkring 3 kroner dagen. Det er den marginen som bærer et anlegg som dette — og som forsvinner i det øyeblikket krigen tar slutt.
På toppåret 1917 var rundt 90 mennesker i arbeid her. Uvanlig for tida arbeidet også kvinner ved vaskeriet og knuseriet. Malmen gikk med taubane ned til tettstedet ved vannet, ble vasket der, og eksportert — mest til England.
Til sammen ble det tatt ut om lag 101 tonn molybdenglans før driften stanset i 1919. Gruva er hovedanlegget i et kompleks som også omfatter flere mindre delfelt.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Det er uavklart om stollen er sikret, og anlegget ligger bratt til i lia. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
error: Content is protected !!
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.