Historien om Gruvejegeren
Om mannen bak kamera, og hvorfor han går inn i fjellet.
Første epoke: Frøet som ikke spirte
Det begynte med en skoletur, slik mye begynner.
En flokk barneskoleelever ble stuet inn i Kongens gruve i Kongsberg — kald luft, dryppende berg, en guide som fortalte om sølv og om menn som hadde stått nøyaktig her, i mørket, i århundrer. Senere gikk turen til Narverudgruvene ved Ytterkollen i Drammen, et godt stykke opp i skauen.
Jeg husker det. Men jeg husker det slik man husker noe man ennå ikke har forstått. Frøet lå der, i jorda, uten å spire.
Det skulle ta tre år.
Andre epoke: Året alt endret seg (2003)
I 2003 ble faren min syk. Kreft. Det tok ikke lang tid.
Jeg var tretten år. Han var en usedvanlig snill mann, glad i friluftsliv, og uten sammenligning mitt største forbilde. Så var han borte, og jeg satt igjen med noe en trettenåring ikke har ord for.
Det ble mange turer i marka den tida, jeg og broren min. Men vi fulgte ikke stien. Vi snudde ryggen til den og marsjerte rett inn i jungelen, inn i det ukjente, inn i det ingen andre gadd å gå. Kanskje lette vi etter noe. Kanskje var det bare det eneste som ga mening — å gå sin egen vei, bokstavelig talt, når verden ellers ikke ga noen retning.
Men vi ville ha et mål. Og målet ble den gruva på Ytterkollen, den fra skoleturen, som jeg hadde et vagt minne om omtrent hvor lå.
Tredje epoke: Jakten begynner
Det tok et par somre.
Dette var før alt lå et tastetrykk unna. Stoff om norske gruver fantes stort sett i bibliotekhyllene — og jeg vanket ikke akkurat mye der. Vi hadde et uklart barndomsminne, en skogsli, og tid.
Så, en dag, sto vi foran den.
Vi gikk inn. Joggebukse og Maglite i hånda, skepsisen i høygir, og en fullstendig amatørmessig fremtoning. Det var ikke elegant. Men det var det øyeblikket alt sprang ut fra.
For da vi omsider hadde funnet gruva og utforsket den, meldte det neste spørsmålet seg med en gang: Hva nå?
Heldigvis hadde verden kommet litt videre, og flere kilder begynte å bli tilgjengelige. Turen gikk videre til Skarragruvene — denne gangen med hjemmesnekrede vadere av gummistøvler, søppelsekker og gaffateip. Hjelm var endelig på plass. Lyskilden var fremdeles en ni volts lommelykt.
Etter dette ballet det på seg. Gruve etter gruve ble oppsøkt, funnet, utforsket. Dette var den første perioden.
Fjerde epoke: Å finne sine egne
Så ble jeg medlem av forumet Underverdenen, der gruver var et av temaene.
Der kom jeg over nettsiden til Helge Fykse, en pioner innen norsk gruveutforskning. Sidene hans ga meg spor å gå etter i årevis — selv om mye av det han holdt på med i Kongsberg krevde klatreutstyr, og dermed var uaktuelt for meg annet enn som noe å sikle over tastaturet av.
Viktigere: i det forumet møtte jeg en likesinnet kar. Vi begynte å dra på tur sammen. Og vi sluttet aldri.
Det ble mange turer. Etter hvert et tresifret antall. Det ble til og med «Tour de Gruve» — en årlig turné over større områder, fast innslag siden 2018. Vi utvidet radiusen langt utover buskerudtraktene.
Det var også nå jeg begynte å ta bilder. Kameraet var elendig i starten. Det ble bedre.
Etter hvert kom det et par medlemmer til i gruvegruppa, og vi var en liten flokk som delte den samme lidenskapen. Og et sted i alt dette fikk jeg øye på min egen misjon:
Å dokumentere de nedlagte katedralene under bakken.
Femte epoke: Arkivet
30 000
bilder under bakken
500+
ekspedisjoner
200+
gruveområder
Jeg har kart, koordinater og lokasjoner, og har i praksis besøkt nesten alt som er verdt et besøk i Norge — med noen få hvite flekker som fortsatt står igjen på lista.
Underveis har jeg hatt gleden av en god dialog med stiftelser og gruvemuseer over hele landet. Mange har gitt oss tillatelse til å se mer enn den ordinære publikumsløypa, slik at vi kan fotografere og dokumentere partier som ellers aldri blir sett.
Det er her meningen ligger for meg nå. Ikke i å samle på egne opplevelser, men i å gi noe tilbake: til alle som er nysgjerrige på hva som finnes der nede, men som kanskje ikke har lyst — eller mulighet — til å ta turen under bakken på egen hånd.
Denne siden er det arbeidet.
Om lovlighet og sikkerhet
Jeg blir ofte konfrontert med spørsmål om dette er lovlig og forsvarlig. Begge deler er rimelige spørsmål, og de fortjener et ærlig svar.
Lovligheten. Det finnes ingen lov som forbyr deg å gå inn i en åpen stoll i skauen. Å bryte opp en dør eller passere en sperring uten tillatelse er noe helt annet — det gjør vi ikke. Derfor samarbeider vi med dem som har ansvaret for gruvene, som regel en stiftelse eller et museum.
Sikkerheten. Til syvende og sist bunner det i eget ansvar og egen vilje til å ta risiko. Selv er jeg ingeniør, jeg kan fjell, og jeg har holdt på lenge nok til å vite hvor grensa går mellom akseptabel og uakseptabel risiko.
Vi har stoppet opp og snudd mange, mange ganger. Vi leker ikke med livet. Befaringene vi gjør er forsvarlige fordi vi risikovurderer på forhånd, aldri går alene, kjenner farene som finnes under bakken — og har utstyret som trengs, blant annet gassmåler og riktig bekledning.
En bønn til deg som leser: Ikke gjør dette på egen hånd uten kunnskap, utstyr og selskap. Gamle gruver er vakre, og de er ubarmhjertige. De vet ikke hvem du er.
Kildene
Faktaopplysningene bygger på Norges geologiske undersøkelse sin malmdatabase, faglitteratur og lokalhistoriske kilder. Alle fotografier er tatt av meg, med mindre annet er oppgitt. Der jeg gjengir historikk fra museer eller stiftelser, oppgis kilden på den enkelte gruvesiden.
Til slutt
Jeg håper du finner denne siden interessant og nyttig, og at den gir et innblikk i et norsk industrihistorisk eventyr som ligger rett under beina våre.
Fjellet husker alt. Noen må bare gå inn og se etter.
— Gruvejeger
Alle bilder på denne siden er egne opptak. ©Gruvejeger