Underjordsdrift · etasjer med elektrisk banetransport
Malm
Svovelkis (pyritt) med kobber og sink
Status
Nedlagt · usikret · daganlegg i forfall
Driftsperiode
1917–1964
Samlet uttak
6 mill. tonn malm · 30 % S · 1 % Zn · 0,45 % Cu
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Dette er en industrigruve, ikke en gammel gangdrift. Den ble bygd som et komplett system: kraftverk, vaskeri, boliger, elektriske trolleylokomotiver på hovedetasjene under jord, og en smalsporet jernbane ned til kaia der vognene ble tippet rett i skipet gjennom sjakter.
Produktet var svovel, ikke metall. Kisen ble skipet ut som råstoff til svovelsyre og treforedling, og kobber og sink fulgte med som bileffekt i beskjedne gehalter.
I nesten femti år var dette hjørnesteinsbedriften i kommunen. Da de drivverdige massene var tatt ut i 1964, stoppet alt. De fleste bygningene står i dag til nedfalls eller er revet.
Gruva er ikke sikret og ikke tilrettelagt. Det er heller ikke terrenget rundt: avgangen ble sluppet ut i bekken nedenfor anlegget, og både bekkeløpet og indre del av fjorden bærer preg av det ennå.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Gruva er ikke sikret og ikke tilrettelagt, og flere av daganleggene er i forfall. Et lokalt museum formidler historien fra det gamle administrasjonsbygget, men det er ingen omvisning under jord. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Underjordsdrift · fire stoller med taubane til vaskeri
Malm
Kobberkis, med svovelkis og sinkblende
Status
Nedlagt · usikret · dagåpninger og stoller står igjen
Driftsperioder
Fire perioder mellom 1899 og 1913
Samlet eksport
Om lag 1 560 tonn konsentrat
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Dette er historien om et anlegg som aldri fant formen. Fire stoller ble drevet inn i den nordøstvendte dalsiden, det ble bygd vaskeri, kraftstasjon og taubane, og det ble skrevet optimistiske rapporter i fjorten år. Resultatet var i underkant av 1 600 tonn konsentrat.
Problemet var ikke at malmen manglet, men at den var fattig og at oppredningen ikke holdt mål. Vaskeriet ble bygd med for liten fallhøyde, og et anlegg som skal skille malm fra gråberg ved tyngdekraft trenger nettopp høyde. Godt over halvparten av kobberet gikk ut med avgangen.
I dag kan man se to dagåpninger ved den ene stollen med tilhørende tipp, og nedenfor en annen står fundamentene etter en taubane på 870 meter. Nede ved vatnet i dalbunnen lå vaskeriet, kraftstasjonen og endestasjonen til banen.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Anlegget er ikke sikret og ikke tilrettelagt. Dagåpningene står åpne, og terrenget rundt er bratt. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Det første man legger merke til her er fargen. Terrenget rundt anlegget er dekket av tykke okeravsetninger — rustrødt slam som felles ut når svovelkis møter luft og vann. Det er ikke pent, men det er ærlig: slik ser en kisgruve ut femti år eller hundre år etter at siste mann gikk hjem.
Forekomsten ble drevet på svovelkis. Kobberinnholdet var lavt, og det var svovelet som var varen. I området står flere åpninger igjen, og de er ikke sikret.
Vannet fra feltet drenerer til et lite tjern og videre gjennom et kort vassdrag ned til fjorden. Gruvevannet går rett i sjøen. Vannmengdene er små, så tungmetalltransporten er beskjeden — målingene som er gjort tyder ikke på at avrenningen er noe stort problem, men de er heller ikke ferske.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Feltet er ikke sikret, og flere åpninger står åpne i terrenget. Vær oppmerksom på at gammelt kisterreng kan gi surt, jernrikt vann og glatte, ustabile masser. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Underjordsdrift · to malmnivåer 10–15 m fra hverandre
Malm
Svovelkis og kobberkis
Driftsperioder
1723–ca. 1763/66 og 1882/91–1940
Samlet uttak
Ikke sikkert tallfestet · størrelsesorden 250 000 t malm
Status
Nedlagt · åpninger gjenfylt eller sikret · daganlegg i forfall
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Dette er et av de store navnene i sitt gruvefelt — en gruve som var i drift i to lange perioder med over hundre års stillhet imellom, og som ved nedleggelsen i 1940 hadde vært arbeidssted i mer enn to hundre år.
Forekomsten ble funnet i 1723 av en gårdbruker fra en dal i nærheten. Det oppsto straks strid om finnerretten, og tvisten endte med et kompromiss som er typisk for tidlig norsk bergverksdrift: den ene parten fikk kompensasjon, den andre fikk stilling som oppsynsmann ved gruva som fulgte.
Malmen lå i to nivåer med bare ti til femten meters avstand mellom seg — en øvre sone av svovelkis med lokalt store mengder sinkblende, og et nedre nivå med magnetkis og høyere kobberinnhold. Det var svovelkisen, ikke kobberet, som holdt gruva i live gjennom den andre driftsperioden.
I dag skal de fleste åpningene være gjenfylt eller sikret, mens enkelte konstruksjoner over dagen fortsatt står — forfalne, men lesbare. Kobberavrenning fra området har satt varige spor i vassdraget nedenfor, der fiskebestanden er skadet.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Gruva er ikke tilrettelagt for underjordsbesøk og inngår ikke i noen omvisning. Åpningene skal være gjenfylt eller sikret, men daganlegget er forfallent, og området har kjent forurensningsproblematikk. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Underjordsdrift med dagbrudd · ca. 700 m langt brudd fra 1895
Malm
Kobberkis, svovelkis, sinkblende og magnetkis
Driftsperiode
1735/36–1939/45
Arbeidsstokk
Om lag 350 på det meste (1892)
Samlet uttak
Ca. 1,5 mill. tonn malm (NGU)
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Dette er en av de virkelig langlivede gruvene i norsk bergverkshistorie. Fra malmen ble funnet i 1735 til det siste laget gikk ut, gikk det over to hundre år — med avbrudd, men aldri med varig stans før helt på slutten.
På slutten av 1800-tallet vokste det fram et lite samfunn oppe på fjellet rundt gruva: boliger for familier, postkontor og butikk. I 1892 var det rundt 350 mennesker i arbeid her. Det er ikke en gruve, det er en bygd — og den ligger i høyfjellet, langt fra alt.
Malmlegemet er flattliggende og linseformet, og strekker seg sammen med to nabogruver over mer enn 2,5 kilometer. I 1895 ble det sprengt ut et dagbrudd på rundt 700 meters lengde. Fra slutten av 1880-årene var det svovelkisen som bærte drifta: i 1889 ble det tatt ut 32 000 tonn svovelkis mot bare 4 800 tonn kobbermalm.
Fra 1946 var stedet i praksis forlatt. Én mann ble likevel værende oppe i fjellet i mange år etter, som gruvevokter.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Gruva er ikke en besøksgruve og har ingen guidede turer under bakken. Dagbruddet, sjaktene og de forfalne bygningene ligger i høyfjellet, uten sikring og uten mobildekning én kan stole på. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Trolig fra 1600-tallet–1789 · prøvedrift 1908–1912
Dybde og stoller
Sjakt til −39 m · stoller på −52 og −84 m · ca. 1 100 m til sammen
Status
Nedlagt · åpninger sikret med gjerder og låste stålporter
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Dette er en av to hovedforekomster som forsynte et av Norges eldste kobberverk med malm. På 1640-tallet var verket landets største kobberprodusent — og denne gruva var halvparten av grunnlaget for det.
Anlegget består av et eldre dagbrudd med sjakt ned til 39 meters dyp, og to lange stoller fra en langt senere fase, drevet på 52 og 84 meters nivå. Til sammen utgjør stollene rundt 1 100 meter.
Slutten på den gamle drifta kom ikke som en økonomisk beslutning, men som en naturkatastrofe: storflommen i 1789 tok verksbebyggelsen ved elva og satte et definitivt punktum. Et forsøk på gjenoppliving kom over hundre år senere, i form av fire års prøvedrift tidlig på 1900-tallet.
Åpningene ble sikret med gjerder og låste stålporter i 1995. I landskapet står fortsatt synlige rester etter bosetning, gruveinnganger og gamle gruveveier.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Åpningene her er sikret med gjerder og låste stålporter, satt opp av Bergvesenet i 1995, og skal ikke forseres. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
6 000 tonn malm per døgn · om lag 13 års levetid · produksjon fra 2027
Om gruva
Ved Repparfjorden, mellom Alta og Hammerfest, ligger to kobberforekomster som har fått vente lenge på tur: Nussir og Ulveryggen. Til sammen utgjør de den største kjente kobberressursen i Norge, og de er grunnlaget for det som skal bli landets første nye underjordiske metallgruve på lang tid.
Gruva er ikke i produksjon ennå. Drivingen av en drøyt to og en halv kilometer lang undersøkelsesrampe startet i juni 2025, og selve gruveutbyggingen kom i gang våren 2026 etter at investeringsbeslutningen ble tatt. Planen er produksjonsstart i 2027, med et uttak på 6 000 tonn malm i døgnet.
Anlegget får kort vei til isfri havn og bygger delvis på eksisterende industriområde fra den forrige gruveperioden. Prosjektet er samtidig blant de mest omstridte i landet — av samme grunn som Engebø: avgangen skal deponeres i fjorden.
Bilder fra gruva
Ingen bilder i arkivet
Gruver i Norge bygger på Gruvejegerens egne befaringer i forlatte og nedlagte anlegg. Nussir er et anleggsområde under utbygging, med sperret adkomst. Sidene om de aktive gruvene står derfor uten bildearkiv, og er skrevet på offentlig tilgjengelige kilder.
Historien
Kobber kjent siden 1715
Kobberforekomstene ved Repparfjord ble først nedtegnet allerede i 1715. Første ordentlige drift kom i 1905, i regi av Nordiska Grufaktiebolaget, men den ble avviklet igjen rundt 1910.
Folldal Verk i nord
Fra 1972 til 1978 drev Folldal Verk «Repparfjord Gruber» på Ulveryggen — samme selskap som drev gruvene i Folldal, med drift i dagen. Perioden var kort, og etterlot et anleggsområde og et deponi som fremdeles preger landskapet.
I 1979 ble den langt større Nussir-forekomsten påvist. Rettighetene ble tatt opp igjen fra 2002, og selskapet som nå heter Nussir ASA fikk utvinningsrett til Nussirfeltet i 2006.
Sjødeponi, reindrift og aksjoner
Planen om å deponere avgangsmassene i Repparfjorden har møtt motstand fra fiskeriinteresser og miljøorganisasjoner, og fra reindrifta — anlegget ligger i områder som brukes til samisk reindrift. Reineierne sa nei allerede i 2010, og Sametinget trakk sin støtte i 2016 med 37 mot 2 stemmer.
Utslippstillatelse ble gitt i desember 2015 og driftskonsesjon i februar 2019. Da anleggsarbeidet startet i 2021, ble det etablert en protestleir i området som ble stående i over et år — den lengstvarende aksjonsleiren i norsk historie.
Blue Moon Metals
Nussir ASA slet lenge med å skaffe finansiering. Løsningen kom da kanadiske Blue Moon Metals overtok prosjektet mot slutten av 2024, med en betydelig kapitalinnhenting i ryggen. Mulighetsstudien ble lagt fram og investeringsbeslutningen tatt i april 2026.
Geologi
Nussir-forekomsten er en lagdelt kobberforekomst i sedimentbergarter: kobbersulfidene ligger som et tynt, men svært utholdende lag i en pakke med prekambriske sedimenter, og kan følges over flere kilometer. Slike lagformede forekomster er sjeldne i Norge, men vanlige i det såkalte kobberbeltet i Sentral-Afrika.
Ressursene er anslagsvis 2,7 millioner tonn målt og 26 millioner tonn indikert, med rundt 1 prosent kobber, 0,12 gram gull og 12–15 gram sølv per tonn, i tillegg til om lag 32 millioner tonn antatt. Ulveryggen, det gamle dagbruddet, har lavere gehalt og skal drives som et supplement.
Slik skal drifta bli
Malmen skal tas ut under jord og fraktes ut gjennom rampen til et oppredningsverk på industriområdet ved fjorden, der kobberkonsentratet skilles ut ved flotasjon og skipes fra egen kai. Gjennomsnittlig årsproduksjon er anslagsvis 19 000 tonn kobberekvivalenter over en levetid på rundt tretten år.
Etter Høyesteretts dom om Førdefjorden sommeren 2026 har miljøorganisasjonene krevd at også sjødeponiet i Repparfjorden vurderes på nytt. Hvordan det slår ut for framdriften, er ikke avklart.
Kilder
Blue Moon Metals: prosjektsider og meldinger om Nussir, 2025–2026
nussir.info: tidslinje for Nussir-saka
Mining Technology og NS Energy: prosjektbeskrivelser for Nussir
BusinessPortal Norwegen: «Alle Genehmigungen für Produktionsstart 2027», juni 2026
Teknisk Ukeblad: Naturvernforbundet om Førdefjord-dommen og Repparfjorden
Om aktive gruver
En gruve i drift er et lukket industriområde. Verken innganger, stoller eller anleggsveier er tilgjengelige for besøkende, og Gruvejegeren oppgir ikke adkomst til noen av dem. Opplysningene her bygger på selskapenes egen informasjon, offentlige vedtak og publiserte kilder — og kan endre seg raskt, for drift, eierskap og tillatelser er i stadig bevegelse.
Har du korrigeringer, eller bilder fra drifta du kan dele, ta gjerne kontakt.
Underjordsdrift · stollsystem med felles transportnivå
Malm
Kobber, svovelkis og sink
Driftsperiode
1887–1991
Samlet uttak
Ca. 26 millioner tonn råmalm
Status
Nedlagt · besøksgruve fra 1993
Om gruvene
Sulitjelma er ikke én gruve, men et helt gruvedistrikt. Anleggene strekker seg over fire til fem mil, fra Finneid innerst i Skjerstadfjorden til Jakobsbakken oppe i fjellet. På det meste lå det 80 mil med skinnegang inne i fjellet, og gruvene ga arbeid til rundt 1750 mennesker.
Gjennom hundre års drift ble det tatt ut omkring 26 millioner tonn råmalm. Til sammenlikning kom det 1,5 millioner tonn ut av Hovedgruva i Folldal gjennom nesten to hundre år. Dimensjonene i Sulis er av en annen orden.
Besøksgruva følger Grunnstollen, og det er ikke tilfeldig at det er nettopp den som er tatt vare på. Stollen var transportryggen i Nordgruvefeltet: en lavtliggende hovedinngang som etter hvert bandt gruvene i fjellet sammen på ett og samme nivå, godt over femti meter over Langvatnet.
Grunnstollen knytter dermed til seg flere malmkropper, ikke bare én. Etter gjennomslaget til Giken i 1908 kom Charlotta inn på systemet i 1933, og med Sorjus stoll fikk man i 1962 direkte forbindelse videre til Hankabakken og Ny-Sulitjelma. Mons Petter hørte til samme greina. Malm fra flere adskilte forekomster gikk til slutt ut gjennom én og samme stollmunning ved Sandnes, der bygget over innslaget heter Grunnstollbadet.
Lenger sør og høyere opp i feltet lå anlegg som aldri hang på Grunnstollen — Jakobsbakken, Sagmo, Bursi og Rupsi. De hadde sine egne innslag, sin egen transport og sin egen historie, og omtales for seg.
Det er to anlegg å besøke, og de henger sammen. Sulitjelma gruvemuseum ligger i Fagerli, i det aller første industriområdet som ble anlagt da driften startet. Der står ruinen etter smeltehytta fra 1899 og den første kraftstasjonen fra 1893. Utstillingene tar for seg transport, industrialisering, arbeiderkamp, helse og hverdagsliv i et ensidig industrisamfunn — i tillegg til en betydelig samling av lokale bergarter og mineraler.
Sulitjelma besøksgruve tar deg inn i fjellet med det originale gruvelokomotivet og vogner, omkring halvannen kilometer inn Grunnstollen. Besøkende kles opp i lomp, gruvearbeidernes arbeidsdrakt. Det er seks til åtte grader inne i stollen året rundt. Inne i gruva henger fotoutstillingen «Det siste skiftet» — bilder tatt av Ernst Furuhatt, den gang fotograf i Nordlands Framtid, som var med på det aller siste skiftet i 1991.
Museet kan også ordne guiding på Jakobsbakken ved forhåndsbestilling.
Faste gruveturer store deler av året, med forhåndssalg av billetter. Turer på bestilling må avtales minst to uker i forveien. Aldersgrense seks år. Sjekk museets egne sider før besøk.
Besøksinfo
Sulitjelma ligger innerst i Langvassdalen, omkring fire mil øst for Fauske. Kulturminnene er spredt over hele strøket fra Finneid til Jakobsbakken, og lar seg vanskelig se på én dag.
Jakobsbakken er et eget gruvesamfunn ei mil ovenfor Sulitjelma, med rester av både gruve- og daganlegg. Boligområdet er godt bevart: arbeiderbrakkene er istandsatt og brukes i dag som fritidsboliger, og stall, kontor, verksted, bad, stigerbolig, skolebygninger, samvirkelag og det gamle lasarettet står fortsatt.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri inngangspunkter eller adkomstruter til de usikrede delene av dette gruvefeltet. Besøksgruva besøkes kun gjennom Nordlandsmuseets offisielle omvisninger. Historiske kart kan formidles etter avtale — se medlemskap.
Olavsgruva og Nyberget ligger i Storwartzfeltet, 13 kilometer nordøst for Røros. De to henger sammen under jord og danner i dag én gruve, men det er nesten tre hundre år mellom dem. Nyberget ble påbegynt i 1651 og drevet med fyrsetting. Olavsgruva ble anlagt i 1936 og drevet med maskiner og sprengstoff fram til 1972.
Det er nettopp avstanden mellom dem som gjør denne gruva verdt et besøk. På én vandring går du fra 1600-tallets håndverk til 1970-tallets industri, i samme fjell.
Storwartzfeltet var Røros Kobberverks største og viktigste gruveområde, med ni gruver i alt. Olavsgruva — opprinnelig Kronprins Olavs gruve — var den siste av dem alle.
Rørosmuseet driver Olavsgruva som besøksgruve. Omvisningen tar omkring en time og går 50 meter ned og 500 meter innover, gjennom Nyberget og videre inn i Olavsgruva, til Bergmannshallen — et stort bergrom som også brukes til konserter og andre arrangementer.
Gruva står omtrent slik den var da driften opphørte sommeren 1972. Lyd- og lyseffekter er lagt inn underveis, men anlegget selv er autentisk.
Det er 4–5 grader og fuktig luft i gruva hele året. Ta med varme klær og gode sko eller gummistøvler. Kjøretid fra Røros sentrum er omkring 20 minutter.
Besøksinfo
Storwartz ligger 13 kilometer nordøst for Røros, om lag 20 minutters kjøring. Hele området er del av verdensarvområdet og godt bevart: både på Øvre Storwartz, Nedre Storwartz og ved Olavsgruva står bygninger og konstruksjoner igjen, og gruvegangene strekker seg på tvers under alle tre.
Selve gruva er bare tilgjengelig med guide. Overflateområdet kan derimot vandres fritt, og Gamle Storwartz — funngruva fra 1645 og sentrum i Circumferensen — ligger omkring 250 meter sør for bygningene på Øvre Storwartz.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri inngangspunkter eller adkomstruter til denne gruven — dette er strengt forbudt og formidles ikke under noen omstendighet. Gruven besøkes kun gjennom Rørosmuseets offisielle omvisninger. Historiske kart kan likevel formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Åmdals Verk er et av de eldste kobberverkene i landet, og et av de mest utholdende. Fra malmen ble funnet i 1689 og til siste skift gikk ut i 1945, var det drift her i syv adskilte perioder — avbrutt av konkurser, eierskifter og lange år der fjellet sto stille.
Malmen ligger i fire parallelle kvartsganger i kvartsskifer, kjent under navnene Hoffnung, Paralellen, Howard og Johannes. Driften konsentrerte seg om Hoffnung og Howard, som til sammen er oppfart i omkring 1650 meters lengde og drevet over 300 meter nedover langs gangenes fall.
Med en kobbergehalt på 7,1 prosent i skeidet malm hører Åmdal til de rikeste kobberforekomstene i Norge. Problemet var aldri malmen — det var veien til kysten. Høye fraktkostnader over heia gjorde at verket sjelden gikk med overskudd, uansett hvor god malmen var.
Åmdals Verk gruver har vært museum siden 1991 og er i dag en del av Vest-Telemark Museum. Museumsbygget er en rekonstruksjon av verkets gamle sjeidehus, der malmen ble skilt fra gråberget. Inne finnes tegninger, kart, redskaper og mekaniske modeller som viser hele veien fra malm til kobber, i tillegg til en geologiutstilling.
Omvisningene går inn i Hoffnung og Howard, forbi Sølvsynken og opp Ingeborgs sjakt til den underjordiske verkstaden Smia. Den korte turen tar 40–50 minutter og er om lag en kilometer lang. Langturen til Cross Cut tar halvannen time, går 2,3 kilometer hvorav en kilometer inne i fjellet, og har åtte års aldersgrense.
Åmdals Verk gruver Åmdalsvegen 42A, 3882 Åmdals Verk vtm.no
Temperaturen i gruva ligger jevnt på 6–8 grader. Åpningstider varierer gjennom året — sjekk museets egne sider før besøk.
Besøksinfo
Gruveområdet ligger langs veien mellom Vrådal og Dalen, om lag 8 kilometer sør for Dalen. Fra museet går stien opp i Skjerpenuten, der de enkelte gruveåpningene er merket med navneskilt. Malmvegen — den historiske ferdselsveien der malmen ble fraktet over heia til Bandaksli — går også herfra.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri inngangspunkter eller adkomstruter til denne gruven — dette er strengt forbudt og formidles ikke under noen omstendighet. Gruven besøkes kun gjennom Vest-Telemark Museums offisielle omvisninger. Historiske kart kan likevel formidles etter bestilling — se Feltpakke.
error: Content is protected !!
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.