Det første man legger merke til her er fargen. Terrenget rundt anlegget er dekket av tykke okeravsetninger — rustrødt slam som felles ut når svovelkis møter luft og vann. Det er ikke pent, men det er ærlig: slik ser en kisgruve ut femti år eller hundre år etter at siste mann gikk hjem.
Forekomsten ble drevet på svovelkis. Kobberinnholdet var lavt, og det var svovelet som var varen. I området står flere åpninger igjen, og de er ikke sikret.
Vannet fra feltet drenerer til et lite tjern og videre gjennom et kort vassdrag ned til fjorden. Gruvevannet går rett i sjøen. Vannmengdene er små, så tungmetalltransporten er beskjeden — målingene som er gjort tyder ikke på at avrenningen er noe stort problem, men de er heller ikke ferske.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Feltet er ikke sikret, og flere åpninger står åpne i terrenget. Vær oppmerksom på at gammelt kisterreng kan gi surt, jernrikt vann og glatte, ustabile masser. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Underjordsdrift · to malmnivåer 10–15 m fra hverandre
Malm
Svovelkis og kobberkis
Driftsperioder
1723–ca. 1763/66 og 1882/91–1940
Samlet uttak
Ikke sikkert tallfestet · størrelsesorden 250 000 t malm
Status
Nedlagt · åpninger gjenfylt eller sikret · daganlegg i forfall
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Dette er et av de store navnene i sitt gruvefelt — en gruve som var i drift i to lange perioder med over hundre års stillhet imellom, og som ved nedleggelsen i 1940 hadde vært arbeidssted i mer enn to hundre år.
Forekomsten ble funnet i 1723 av en gårdbruker fra en dal i nærheten. Det oppsto straks strid om finnerretten, og tvisten endte med et kompromiss som er typisk for tidlig norsk bergverksdrift: den ene parten fikk kompensasjon, den andre fikk stilling som oppsynsmann ved gruva som fulgte.
Malmen lå i to nivåer med bare ti til femten meters avstand mellom seg — en øvre sone av svovelkis med lokalt store mengder sinkblende, og et nedre nivå med magnetkis og høyere kobberinnhold. Det var svovelkisen, ikke kobberet, som holdt gruva i live gjennom den andre driftsperioden.
I dag skal de fleste åpningene være gjenfylt eller sikret, mens enkelte konstruksjoner over dagen fortsatt står — forfalne, men lesbare. Kobberavrenning fra området har satt varige spor i vassdraget nedenfor, der fiskebestanden er skadet.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Gruva er ikke tilrettelagt for underjordsbesøk og inngår ikke i noen omvisning. Åpningene skal være gjenfylt eller sikret, men daganlegget er forfallent, og området har kjent forurensningsproblematikk. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Underjordsdrift med dagbrudd · ca. 700 m langt brudd fra 1895
Malm
Kobberkis, svovelkis, sinkblende og magnetkis
Driftsperiode
1735/36–1939/45
Arbeidsstokk
Om lag 350 på det meste (1892)
Samlet uttak
Ca. 1,5 mill. tonn malm (NGU)
Identitet
Skjult — krever Ekspedisjon
Om gruva
Dette er en av de virkelig langlivede gruvene i norsk bergverkshistorie. Fra malmen ble funnet i 1735 til det siste laget gikk ut, gikk det over to hundre år — med avbrudd, men aldri med varig stans før helt på slutten.
På slutten av 1800-tallet vokste det fram et lite samfunn oppe på fjellet rundt gruva: boliger for familier, postkontor og butikk. I 1892 var det rundt 350 mennesker i arbeid her. Det er ikke en gruve, det er en bygd — og den ligger i høyfjellet, langt fra alt.
Malmlegemet er flattliggende og linseformet, og strekker seg sammen med to nabogruver over mer enn 2,5 kilometer. I 1895 ble det sprengt ut et dagbrudd på rundt 700 meters lengde. Fra slutten av 1880-årene var det svovelkisen som bærte drifta: i 1889 ble det tatt ut 32 000 tonn svovelkis mot bare 4 800 tonn kobbermalm.
Fra 1946 var stedet i praksis forlatt. Én mann ble likevel værende oppe i fjellet i mange år etter, som gruvevokter.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Gruva er ikke en besøksgruve og har ingen guidede turer under bakken. Dagbruddet, sjaktene og de forfalne bygningene ligger i høyfjellet, uten sikring og uten mobildekning én kan stole på. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Underjordsdrift · stollsystem med felles transportnivå
Malm
Kobber, svovelkis og sink
Driftsperiode
1887–1991
Samlet uttak
Ca. 26 millioner tonn råmalm
Status
Nedlagt · besøksgruve fra 1993
Om gruvene
Sulitjelma er ikke én gruve, men et helt gruvedistrikt. Anleggene strekker seg over fire til fem mil, fra Finneid innerst i Skjerstadfjorden til Jakobsbakken oppe i fjellet. På det meste lå det 80 mil med skinnegang inne i fjellet, og gruvene ga arbeid til rundt 1750 mennesker.
Gjennom hundre års drift ble det tatt ut omkring 26 millioner tonn råmalm. Til sammenlikning kom det 1,5 millioner tonn ut av Hovedgruva i Folldal gjennom nesten to hundre år. Dimensjonene i Sulis er av en annen orden.
Besøksgruva følger Grunnstollen, og det er ikke tilfeldig at det er nettopp den som er tatt vare på. Stollen var transportryggen i Nordgruvefeltet: en lavtliggende hovedinngang som etter hvert bandt gruvene i fjellet sammen på ett og samme nivå, godt over femti meter over Langvatnet.
Grunnstollen knytter dermed til seg flere malmkropper, ikke bare én. Etter gjennomslaget til Giken i 1908 kom Charlotta inn på systemet i 1933, og med Sorjus stoll fikk man i 1962 direkte forbindelse videre til Hankabakken og Ny-Sulitjelma. Mons Petter hørte til samme greina. Malm fra flere adskilte forekomster gikk til slutt ut gjennom én og samme stollmunning ved Sandnes, der bygget over innslaget heter Grunnstollbadet.
Lenger sør og høyere opp i feltet lå anlegg som aldri hang på Grunnstollen — Jakobsbakken, Sagmo, Bursi og Rupsi. De hadde sine egne innslag, sin egen transport og sin egen historie, og omtales for seg.
Det er to anlegg å besøke, og de henger sammen. Sulitjelma gruvemuseum ligger i Fagerli, i det aller første industriområdet som ble anlagt da driften startet. Der står ruinen etter smeltehytta fra 1899 og den første kraftstasjonen fra 1893. Utstillingene tar for seg transport, industrialisering, arbeiderkamp, helse og hverdagsliv i et ensidig industrisamfunn — i tillegg til en betydelig samling av lokale bergarter og mineraler.
Sulitjelma besøksgruve tar deg inn i fjellet med det originale gruvelokomotivet og vogner, omkring halvannen kilometer inn Grunnstollen. Besøkende kles opp i lomp, gruvearbeidernes arbeidsdrakt. Det er seks til åtte grader inne i stollen året rundt. Inne i gruva henger fotoutstillingen «Det siste skiftet» — bilder tatt av Ernst Furuhatt, den gang fotograf i Nordlands Framtid, som var med på det aller siste skiftet i 1991.
Museet kan også ordne guiding på Jakobsbakken ved forhåndsbestilling.
Faste gruveturer store deler av året, med forhåndssalg av billetter. Turer på bestilling må avtales minst to uker i forveien. Aldersgrense seks år. Sjekk museets egne sider før besøk.
Besøksinfo
Sulitjelma ligger innerst i Langvassdalen, omkring fire mil øst for Fauske. Kulturminnene er spredt over hele strøket fra Finneid til Jakobsbakken, og lar seg vanskelig se på én dag.
Jakobsbakken er et eget gruvesamfunn ei mil ovenfor Sulitjelma, med rester av både gruve- og daganlegg. Boligområdet er godt bevart: arbeiderbrakkene er istandsatt og brukes i dag som fritidsboliger, og stall, kontor, verksted, bad, stigerbolig, skolebygninger, samvirkelag og det gamle lasarettet står fortsatt.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri inngangspunkter eller adkomstruter til de usikrede delene av dette gruvefeltet. Besøksgruva besøkes kun gjennom Nordlandsmuseets offisielle omvisninger. Historiske kart kan formidles etter avtale — se medlemskap.
error: Content is protected !!
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.