Gruver i Norge

Kategori: Gruve i drift

  • Nussir, Repparfjord

    Fakta

    Kommune

    Hammerfest (tidligere Kvalsund), Finnmark

    Type

    Underjordsdrift · under utbygging

    Malm

    Kobber, med sølv og gull

    Historisk drift

    1905–1910 og 1972–1978 (Ulveryggen)

    Selskap

    Nussir ASA — del av Blue Moon Metals fra 2024/25

    Planlagt drift

    6 000 tonn malm per døgn · om lag 13 års levetid · produksjon fra 2027

    Om gruva

    Ved Repparfjorden, mellom Alta og Hammerfest, ligger to kobberforekomster som har fått vente lenge på tur: Nussir og Ulveryggen. Til sammen utgjør de den største kjente kobberressursen i Norge, og de er grunnlaget for det som skal bli landets første nye underjordiske metallgruve på lang tid.

    Gruva er ikke i produksjon ennå. Drivingen av en drøyt to og en halv kilometer lang undersøkelsesrampe startet i juni 2025, og selve gruveutbyggingen kom i gang våren 2026 etter at investeringsbeslutningen ble tatt. Planen er produksjonsstart i 2027, med et uttak på 6 000 tonn malm i døgnet.

    Anlegget får kort vei til isfri havn og bygger delvis på eksisterende industriområde fra den forrige gruveperioden. Prosjektet er samtidig blant de mest omstridte i landet — av samme grunn som Engebø: avgangen skal deponeres i fjorden.

    Bilder fra gruva

    Ingen bilder i arkivet

    Gruver i Norge bygger på Gruvejegerens egne befaringer i forlatte og nedlagte anlegg. Nussir er et anleggsområde under utbygging, med sperret adkomst. Sidene om de aktive gruvene står derfor uten bildearkiv, og er skrevet på offentlig tilgjengelige kilder.

    Historien

    Kobber kjent siden 1715

    Kobberforekomstene ved Repparfjord ble først nedtegnet allerede i 1715. Første ordentlige drift kom i 1905, i regi av Nordiska Grufaktiebolaget, men den ble avviklet igjen rundt 1910.

    Folldal Verk i nord

    Fra 1972 til 1978 drev Folldal Verk «Repparfjord Gruber» på Ulveryggen — samme selskap som drev gruvene i Folldal, med drift i dagen. Perioden var kort, og etterlot et anleggsområde og et deponi som fremdeles preger landskapet.

    I 1979 ble den langt større Nussir-forekomsten påvist. Rettighetene ble tatt opp igjen fra 2002, og selskapet som nå heter Nussir ASA fikk utvinningsrett til Nussirfeltet i 2006.

    Sjødeponi, reindrift og aksjoner

    Planen om å deponere avgangsmassene i Repparfjorden har møtt motstand fra fiskeriinteresser og miljøorganisasjoner, og fra reindrifta — anlegget ligger i områder som brukes til samisk reindrift. Reineierne sa nei allerede i 2010, og Sametinget trakk sin støtte i 2016 med 37 mot 2 stemmer.

    Utslippstillatelse ble gitt i desember 2015 og driftskonsesjon i februar 2019. Da anleggsarbeidet startet i 2021, ble det etablert en protestleir i området som ble stående i over et år — den lengstvarende aksjonsleiren i norsk historie.

    Blue Moon Metals

    Nussir ASA slet lenge med å skaffe finansiering. Løsningen kom da kanadiske Blue Moon Metals overtok prosjektet mot slutten av 2024, med en betydelig kapitalinnhenting i ryggen. Mulighetsstudien ble lagt fram og investeringsbeslutningen tatt i april 2026.

    Geologi

    Nussir-forekomsten er en lagdelt kobberforekomst i sedimentbergarter: kobbersulfidene ligger som et tynt, men svært utholdende lag i en pakke med prekambriske sedimenter, og kan følges over flere kilometer. Slike lagformede forekomster er sjeldne i Norge, men vanlige i det såkalte kobberbeltet i Sentral-Afrika.

    Ressursene er anslagsvis 2,7 millioner tonn målt og 26 millioner tonn indikert, med rundt 1 prosent kobber, 0,12 gram gull og 12–15 gram sølv per tonn, i tillegg til om lag 32 millioner tonn antatt. Ulveryggen, det gamle dagbruddet, har lavere gehalt og skal drives som et supplement.

    Slik skal drifta bli

    Malmen skal tas ut under jord og fraktes ut gjennom rampen til et oppredningsverk på industriområdet ved fjorden, der kobberkonsentratet skilles ut ved flotasjon og skipes fra egen kai. Gjennomsnittlig årsproduksjon er anslagsvis 19 000 tonn kobberekvivalenter over en levetid på rundt tretten år.

    Etter Høyesteretts dom om Førdefjorden sommeren 2026 har miljøorganisasjonene krevd at også sjødeponiet i Repparfjorden vurderes på nytt. Hvordan det slår ut for framdriften, er ikke avklart.

    Kilder

    • Blue Moon Metals: prosjektsider og meldinger om Nussir, 2025–2026
    • nussir.info: tidslinje for Nussir-saka
    • Mining Technology og NS Energy: prosjektbeskrivelser for Nussir
    • BusinessPortal Norwegen: «Alle Genehmigungen für Produktionsstart 2027», juni 2026
    • Teknisk Ukeblad: Naturvernforbundet om Førdefjord-dommen og Repparfjorden

    Om aktive gruver

    En gruve i drift er et lukket industriområde. Verken innganger, stoller eller anleggsveier er tilgjengelige for besøkende, og Gruvejegeren oppgir ikke adkomst til noen av dem. Opplysningene her bygger på selskapenes egen informasjon, offentlige vedtak og publiserte kilder — og kan endre seg raskt, for drift, eierskap og tillatelser er i stadig bevegelse.

    Har du korrigeringer, eller bilder fra drifta du kan dele, ta gjerne kontakt.

  • Engebøfjellet, Vevring

    Fakta

    Kommune

    Sunnfjord, Vestland

    Type

    Dagbrudd i første fase · underjordsdrift planlagt senere

    Mineral

    Rutil (titan) og granat, i eklogitt

    I drift

    Produksjonsstart desember 2024 · offisiell åpning våren 2025

    Selskap

    Nordic Mining ASA, ved datterselskapet Nordic Rutile AS

    Omfang

    Om lag 170 arbeidsplasser · anslått grunnlag for rundt 50 års drift

    Om gruva

    Engebøfjellet reiser seg på nordsida av Førdefjorden ved Vevring, og inneholder en av verdens største kjente rutilforekomster. Her har Nordic Mining bygget landets første helt nye metallgruve på flere tiår — og skapt den skarpeste miljøkonflikten norsk bergindustri har stått i.

    To produkter skal ut av fjellet: rutil, som er nær ren titandioksid og går til pigment og titanmetall, og granat, som selges til vannstråleskjæring, sandblåsing og vannrensing. Granaten kom først i produksjon; rutilkretsen har tatt lengre tid å få til å virke som forutsatt.

    Drifta starter som dagbrudd oppe på fjellet, med planlagt overgang til underjordsdrift når bruddet er drevet ned. Anlegget gir om lag 170 arbeidsplasser i en kommune som har mistet mange.

    Bilder fra gruva

    Ingen bilder i arkivet

    Gruver i Norge bygger på Gruvejegerens egne befaringer i forlatte og nedlagte anlegg. En gruve i drift er en arbeidsplass med sperret adkomst, og fotografering skjer bare på selskapets premisser. Sidene om de aktive gruvene står derfor uten bildearkiv, og er skrevet på offentlig tilgjengelige kilder.

    Historien

    Funnet i fjellet

    Rutilen i Engebøfjellet ble påvist på 1970-tallet, i en tid da NGU kartla eklogittene på Vestlandet systematisk. Forekomsten ble liggende i flere tiår før Nordic Mining tok den opp igjen fra midten av 2000-tallet og begynte arbeidet med konsekvensutredning og reguleringsplan.

    Tillatelsene

    I april 2015 ga Klima- og miljødepartementet utslippstillatelse for deponering av avgangsmasser i Førdefjorden — mot rådet fra Miljødirektoratet, Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet. Driftskonsesjonen kom i 2020, endelig tillatelse i 2022, og utbyggingen startet like etter. Produksjonen kom i gang i desember 2024, med offisiell åpning våren 2025.

    Striden om fjorden

    Sjødeponiet er kjernen i konflikten. Ved fullt utbygd drift vil det dekke om lag tre kvadratkilometer av fjordbunnen. Naturvernforbundet og Natur og Ungdom aksjonerte mot anlegget og gikk til søksmål mot staten. Oslo tingrett frifant staten i januar 2024, men saken gikk videre.

    I mars 2025 slo EFTA-domstolen fast at økonomiske hensyn ikke i seg selv kan begrunne slik deponering. Borgarting lagmannsrett kom i august 2025 til at tillatelsen var i strid med vanndirektivet og vannforskriften, og 17. juni 2026 stadfestet Høyesterett at utslippstillatelsen er ugyldig.

    Etter dommen

    Dommen stanset ikke drifta. Nordic Mining søkte umiddelbart om midlertidig tillatelse, og 29. juni 2026 ga Klima- og miljødepartementet selskapet adgang til å fortsette deponeringen mens en ny søknad behandles. SV har varslet at de vil ta saken inn for kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget. Parallelt går en egen rettssak om hvem som har rettighetene til granaten i forekomsten.

    Geologi

    Engebøfjellet består av eklogitt — en av de mest bemerkelsesverdige bergartene en kan stå på i Norge. Den ble dannet da den vestlige gneisregionen ble dratt ned til ekstreme dyp under den kaledonske kollisjonen mellom Baltika og Laurentia, utsatt for trykk som svarer til over hundre kilometers dyp, og deretter løftet tilbake til overflaten. Resultatet er en tung, grønn og rødflekket bergart av omfacitt og granat.

    Titanet sitter som rutil, TiO2, i mengder som gjør forekomsten større enn noen annen kjent rutilforekomst i landet. Granaten, som ellers ville vært avfall, er selv en salgsvare fordi den er hard og skarpkantet.

    Drifta i dag

    Malmen tas ut i dagbrudd, knuses og males, og mineralene skilles fra hverandre ved magnetisk og elektrostatisk separasjon og flotasjon i prosessanlegget nede ved fjorden. Ferdig vare skipes ut fra egen kai.

    Oppstarten har vært tyngre enn planlagt. Selskapet har meldt om forsinkelser i rutilproduksjonen, svært anstrengt likviditet og behov for ny kapital. Engebø er dermed både den nyeste gruva i landet og den mest uavklarte — driftsmessig, økonomisk og juridisk står mye fortsatt åpent.

    Kilder

    • Store norske leksikon: «Gruvekonflikten i Førdefjorden» og «Engebøfjellet»
    • Høyesterett: dom HR-2026-1360, avsagt 17. juni 2026
    • NRK Vestland: løpende dekning av gruvedrifta ved Førdefjorden
    • Nordic Mining ASA: produksjonsoppdateringer 2025–2026
    • Adresseavisen: «Tidslinje i Førdefjorden-saken»

    Om aktive gruver

    En gruve i drift er et lukket industriområde. Verken innganger, stoller eller anleggsveier er tilgjengelige for besøkende, og Gruvejegeren oppgir ikke adkomst til noen av dem. Opplysningene her bygger på selskapenes egen informasjon, offentlige vedtak og publiserte kilder — og kan endre seg raskt, for drift, eierskap og tillatelser er i stadig bevegelse.

    Har du korrigeringer, eller bilder fra drifta du kan dele, ta gjerne kontakt.

  • Nabbaren, Stjernøya

    Fakta

    Kommune

    Alta, Finnmark

    Type

    Underjordsdrift hele året · dagbrudd om sommeren

    Mineral

    Nefelinsyenitt

    I drift

    Fra 1961

    Selskap

    Sibelco Nordic AS — belgisk eierskap fra 2010

    Produksjon

    Om lag 228 000 tonn i året · over 100 ansatte

    Om gruva

    Stjernøya ligger i Altafjorden, mellom Alta og Loppa, og har verken bru eller ferge for allmennheten. Inne i Nabbaren — et fjell på rundt 700 meter — går det likevel et av landets mest særegne bergverk: en gruve som leverer nefelinsyenitt til glass- og keramikkindustri over hele Europa og Asia.

    Drifta kombinerer to former. Inne i fjellet går uttaket hele året; i dagbruddet oppe i fjellsida arbeides det bare om sommeren, når snøen tillater det. Over hundre mennesker fordelt på nær førti yrkesgrupper holder anlegget i gang, og drifta gir om lag 228 000 tonn ferdig vare i året.

    Nefelinsyenitt er ikke malm i vanlig forstand. Det er selve bergarten som er varen — en lys, feltspatrik bergart som knuses og males til et pulver som erstatter feltspat i glass og porselen, og som brukes som fyllstoff i maling og plast.

    Bilder fra gruva

    Ingen bilder i arkivet

    Gruver i Norge bygger på Gruvejegerens egne befaringer i forlatte og nedlagte anlegg. En gruve i drift er en arbeidsplass med sperret adkomst, og Stjernøya er i tillegg bare tilgjengelig med selskapets egen båt. Sidene om de aktive gruvene står derfor uten bildearkiv, og er skrevet på offentlig tilgjengelige kilder.

    Historien

    Norsk Nefelin

    Forekomsten ble kartlagt i årene etter andre verdenskrig, da det ble drevet systematisk geologisk undersøkelse av Nord-Norge. Christiania Spigerverk så muligheten og opprettet datterselskapet Norsk Nefelin, som satte drifta i gang i 1961. At bergarten kunne se ut som grå granitt og likevel være verdt å skipe ut fra en øy i Finnmark, sier noe om hvor særegne egenskapene er.

    Gjennom flere eiere

    Virksomheten har skiftet eier flere ganger — blant annet gjennom North Cape Minerals — før belgiske Sibelco overtok i 2010. Til forskjell fra mange norske bergverk har drifta likevel gått jamt og trutt gjennom hele perioden, og anlegget regnes som en av de viktigste arbeidsplassene i både Alta og Loppa.

    Et lite gruvesamfunn

    Fordi øya ikke har veiforbindelse, må alt — folk, maskiner, diesel og mat — sjøveien. Selskapets ferge Nefelin V går de 24 nautiske milene fra Alta til skiftbytte morgen og kveld, men ikke i helgene, og mange av de ansatte overnatter på øya. Om vinteren utløses snøskred kontrollert i fjellsida over anlegget, for å hindre at de kommer av seg selv.

    Geologi

    Stjernøya hører til Seiland magmatiske provins, et belte av dypbergarter som trengte opp i skorpa for rundt 560–570 millioner år siden, i innledningen til den kaledonske fjellkjededannelsen. I Lillebukt-komplekset på nordsida av øya størknet en alkalirik smelte til nefelinsyenitt: en bergart bygget opp av feltspat og nefelin, og nær fri for kvarts.

    Det er kombinasjonen av høyt alkali- og aluminiuminnhold uten kvarts som gjør bergarten industrielt interessant — den senker smeltetemperaturen i glassovnene. Bare noen få forekomster i verden drives på nefelinsyenitt i industriell målestokk; Stjernøya er en av dem, og den eneste i Europa.

    Drifta i dag

    Bergarten bores og sprenges inne i Nabbaren og kjøres ned til anlegget ved Lillebukt. Der knuses og males den trinnvis til kornene er nede i om lag en halv millimeter, før den tørkes, renses for jernholdige mineraler ved magnetseparasjon og sorteres i kvaliteter. Ferdig vare går i bulk og sekk fra egen kai.

    Avgangen fra oppredningen deponeres i sjøen ved Lillebukt — et av de eldste sjødeponiene i landet, og et som er blitt studert nøye nettopp fordi det har ligget der lenge nok til at en kan se hva som skjer over tiår.

    Kilder

    • Alta Museum: «Nefelin» — om bergverk og gruver i Alta
    • FriFagbevegelse: reportasje fra Sibelcos anlegg på Stjernøya
    • Sibelco: informasjon om anlegget på Stjernøy
    • NGU: faktaark for forekomst 5601-303 Lillebukt
    • Direktoratet for mineralforvaltning: høring om driftskonsesjon for Nabbaren

    Om aktive gruver

    En gruve i drift er et lukket industriområde. Verken innganger, stoller eller anleggsveier er tilgjengelige for besøkende, og Gruvejegeren oppgir ikke adkomst til noen av dem. Opplysningene her bygger på selskapenes egen informasjon, offentlige vedtak og publiserte kilder — og kan endre seg raskt, for drift, eierskap og tillatelser er i stadig bevegelse.

    Har du korrigeringer, eller bilder fra drifta du kan dele, ta gjerne kontakt.

  • Tellnes, Sokndal

    Fakta

    Kommune

    Sokndal, Rogaland

    Type

    Dagbrudd · tidligere underjordsdrift i Storgangen

    Malm

    Ilmenitt — titan, med jern og vanadium

    I drift

    Selskapet fra 1902 · Tellnes fra 1960

    Selskap

    Titania AS — eid av Kronos Worldwide fra 1989

    Produksjon

    I størrelsesorden 600 000 tonn ilmenittkonsentrat i året · ca. 250 ansatte

    Om gruva

    Fire kilometer nordøst for Jøssingfjorden ligger Tellnes, et dagbrudd som er skåret ned i et av de merkeligste bergartskompleksene i Norge. Her tas det ut ilmenitt — titanjernmalm — fra det som regnes som verdens største kjente forekomst av sitt slag.

    Titania AS flytter i størrelsesorden to millioner tonn malm og halvannen million tonn gråberg i året, og produserer av dette rundt 600 000 tonn ilmenittkonsentrat. Det går til framstilling av titandioksid — hvitpigmentet som finnes i maling, plast, papir, solkrem og tannkrem. Rundt 250 mennesker er ansatt, og bedriften er den klart største arbeidsgiveren i Sokndal.

    Sammen med Rana Gruber er Titania i dag en av bare to bedrifter i Norge med sammenhengende uttak av metallisk malm.

    Bilder fra gruva

    Ingen bilder i arkivet

    Gruver i Norge bygger på Gruvejegerens egne befaringer i forlatte og nedlagte anlegg. En gruve i drift er en arbeidsplass med sperret adkomst, og fotografering skjer bare på selskapets premisser. Sidene om de aktive gruvene står derfor uten bildearkiv, og er skrevet på offentlig tilgjengelige kilder.

    Historien

    Aktieselskabet Titania

    Selskapet ble stiftet i 1902 som Aktieselskabet Titania, og drifta lå først i Sandbekk-området — i Blåfjell og i Storgangen, der malmen ble tatt ut under jord. Titan var lenge et vanskelig metall å gjøre noe fornuftig med, og drifta gikk trangt til den moderne pigmentindustrien vokste fram.

    I 1927 kjøpte amerikanske National Lead Company — senere NL Industries — aksjemajoriteten. Selskapet fikk dermed tidlig et internasjonalt eierskap som det har hatt siden.

    Funnet i 1954

    Tellnesforekomsten ble påvist i 1954, og viste seg å være i en helt annen størrelsesorden enn alt annet i distriktet. Anlegget kom i drift i 1960, og fra 1965 var Tellnes eneste aktive brudd. Gruvene ved Sandbekk ble avviklet, og med dem den underjordiske drifta.

    Avgangen og striden om fjorden

    Sand og slam fra oppredningen ble lenge sluppet rett i Jøssingfjorden. Utover 1980-tallet ble deponeringen flyttet til dypere sjøområder utenfor, og fra 1994 til et landdeponi ved Lundetjern. Titania ble et av de mest omstridte industrianleggene i landet; Natur og Ungdoms aksjoner mot fjorddeponiet hører med til norsk miljøvernhistorie.

    Striden er ikke over. I 2019 gikk det et brudd i avgangsdeponiet som berørte en drikkevannskilde, og støvplager fra anlegget er et tilbakevendende tema for naboene.

    Kronos

    Amerikanske Kronos Worldwide overtok kontrollen i 1989. Titania AS og Kronos Titan AS i Fredrikstad inngår i samme konsern, slik at malmen fra Dalane følger en kjede fra brudd til ferdig pigment innenfor én eierstruktur.

    Geologi

    Tellnes ligger i Rogalands anortosittprovins, et enormt kompleks av dypbergarter som størknet omkring 930 millioner år tilbake, da et fjellkjedebelte ble strukket og tynt og smelte fra dypet trengte opp i skorpa. Malmen er en ilmenittnoritt: en mørk, tung bergart der ilmenitt — jerntitanoksid — opptrer som en bestanddel i selve bergarten, ikke som årer eller ganger.

    Reservene er anslagsvis 300–400 millioner tonn med rundt 18 prosent titandioksid. Det er lave tall på papiret, men fordi malmkroppen er så stor og så jevn, lar den seg drive i dagen med store maskiner og lave kostnader per tonn.

    Drifta i dag

    Malmen bores og sprenges i paller i dagbruddet, kjøres til knuseverk og males ned før ilmenitten skilles fra ved en kombinasjon av magnetisk separasjon, elektrostatisk separasjon og flotasjon. Ved siden av ilmenittkonsentratet tas det ut biprodukter av magnetitt og sulfider. Ferdig konsentrat kjøres til utskipingsanlegget i Jøssinghavn innerst i Jøssingfjorden.

    Med de kjente reservene har bruddet en levetid som måles i tiår. Spørsmålet som med jevne mellomrom dukker opp i Dalane, er hva som skjer når dagbruddet blir så dypt at forholdet mellom gråberg og malm ikke lenger går opp.

    Kilder

    • Store norske leksikon: «Titania» og «Tellnes»
    • Norsk Bergverksmuseum: «Titania sin gruvevirksomhet i Sokndal»
    • NGU: I fokus nr. 9 — «Titan: fra stein til tannpasta»
    • Direktoratet for mineralforvaltning: Harde fakta om mineralnæringen 2024

    Om aktive gruver

    En gruve i drift er et lukket industriområde. Verken innganger, stoller eller anleggsveier er tilgjengelige for besøkende, og Gruvejegeren oppgir ikke adkomst til noen av dem. Opplysningene her bygger på selskapenes egen informasjon, offentlige vedtak og publiserte kilder — og kan endre seg raskt, for drift, eierskap og tillatelser er i stadig bevegelse.

    Har du korrigeringer, eller bilder fra drifta du kan dele, ta gjerne kontakt.

  • Trælen, Senja

    Fakta

    Kommune

    Senja, Troms

    Type

    Underjordsdrift

    Malm

    Grafitt — flakgrafitt

    I drift

    Sammenhengende fra 1917 · fra Trælen siden 2006

    Selskap

    Skaland Graphite AS — eid av Norge Mineraler fra 2025

    Produksjon

    Ca. 10 000 tonn grafittkonsentrat i året · rundt 35 ansatte

    Om gruva

    På vestsida av Senja, et par hundre kilometer fra Tromsø, ligger den eneste grafittgruva i Vest-Europa som er i ordinær drift. Malmen tas ut under jord ved Trælen, kjøres til oppredningsverket på Skaland og skipes derfra ut som konsentrat.

    Anlegget er lite målt i tonn — rundt ti tusen tonn konsentrat i året, med om lag trettifem ansatte — men stort målt i betydning. Skaland er den største produsenten av naturlig grafitt i Europa og blant de fire største utenfor Kina, med rundt to prosent av verdensproduksjonen. Og malmen er noe for seg selv: med et grafittinnhold på opp mot 28 prosent regnes forekomsten som den rikeste i drift i verden.

    Grafitt står på EUs liste over kritiske råvarer. Den brukes i ildfaste materialer, smelteovner, smøremidler og børster — og i anodematerialet i litiumionbatterier, som er grunnen til at et lite bergverk på Senja plutselig er blitt et industripolitisk tema.

    Bilder fra gruva

    Ingen bilder i arkivet

    Gruver i Norge bygger på Gruvejegerens egne befaringer i forlatte og nedlagte anlegg. En gruve i drift er en arbeidsplass med sperret adkomst, og fotografering under jord skjer bare på selskapets premisser. Sidene om de aktive gruvene står derfor uten bildearkiv, og er skrevet på offentlig tilgjengelige kilder.

    Historien

    Grafitverket

    Skaland Grafitverk ble stiftet i 1917, midt under første verdenskrigs råvaremangel, og har levert grafitt nær sammenhengende siden. Drifta lå først i fjellet like ved verket på Skaland. Bygda vokste rundt anlegget på samme måte som gruvesamfunn ellers i landet — med den forskjellen at dette samfunnet fremdeles har gruva si.

    Brann, konkurs og gjenreisning

    En brann i 1985 satte verket ut av spill og ble innledningen til en lang, urolig periode med konkurs og skiftende utenlandske eiere. Først i 2003 kom drifta i ordnede former igjen, da dagens selskap, Skaland Graphite AS, ble etablert som en videreføring av det gamle grafitverket.

    Inn i Trælen

    I 2006 ble drifta flyttet til Trælen, der malmen både er rikere og lettere tilgjengelig, og der alt uttak skjer under jord. Australske Mineral Commodities Ltd kjøpte selskapet i 2019. I desember 2024 kunngjorde Norge Mineraler, med base i Eigersund, at de overtok samtlige aksjer, og overtakelsen ble gjennomført tidlig i 2025. Begrunnelsen var uttalt strategisk: Kinas eksportrestriksjoner på grafitt og den framvoksende europeiske batteriindustrien har gjort forsyningssikkerhet til et spørsmål om beredskap.

    Geologi

    Grafitten på Senja ligger i sterkt omdannede bergarter fra prekambrium — gneiser og glimmerskifre som opprinnelig var karbonrike havbunnssedimenter. Under høyt trykk og høy temperatur ble det organiske karbonet omvandlet til krystallinsk grafitt, avsatt som flak langs foliasjonen i berget. Nettopp flakformen er det som gjør malmen verdifull; flakgrafitt er den kvaliteten industrien vil ha.

    Ressursen ved Trælen er anslagsvis 1,84 millioner tonn med et gjennomsnittlig innhold på rundt 23,6 prosent grafitt, ved en cut-off på ti prosent — i størrelsesorden 434 000 tonn ren grafitt.

    Drifta i dag

    Malmen bores, sprenges og lastes ut under jord, og fraktes ned til verket på Skaland. Der knuses den skånsomt — grafittflakene skal helst ikke knuses i stykker, siden store flak betaler best — før grafitten skilles ut ved flotasjon, tørkes og sorteres i ulike kvaliteter. Konsentratet skipes ut fra kai ved verket.

    De nåværende eierne har varslet større investeringer og flere ansatte, med sikte på å øke både uttak og foredling. Hvor langt det går, avhenger av hvor mye malm som lar seg påvise videre innover i fjellet.

    Kilder

    • Store norske leksikon: «Skaland Graphite»
    • Norge Mineraler: pressemelding om kjøpet av Skaland Graphite, desember 2024
    • Mineral Commodities Ltd: informasjon om Skaland-drifta
    • Nordlys: intervju med Skaland Graphite om utvidelse og bemanning
    • Direktoratet for mineralforvaltning: Harde fakta om mineralnæringen 2024

    Om aktive gruver

    En gruve i drift er et lukket industriområde. Verken innganger, stoller eller anleggsveier er tilgjengelige for besøkende, og Gruvejegeren oppgir ikke adkomst til noen av dem. Opplysningene her bygger på selskapenes egen informasjon, offentlige vedtak og publiserte kilder — og kan endre seg raskt, for drift, eierskap og tillatelser er i stadig bevegelse.

    Har du korrigeringer, eller bilder fra drifta du kan dele, ta gjerne kontakt.

  • Kvannevann, Dunderlandsdalen

    Fakta

    Kommune

    Rana, Nordland

    Type

    Underjordsdrift · sublevel caving, i tillegg til dagbrudd

    Malm

    Jern — hematitt og magnetitt

    I drift

    1906–1908, 1917– · sammenhengende fra 1964 · under jord fra 1999

    Selskap

    Rana Gruber AS — eid av Champion Iron fra april 2026

    Produksjon

    Ca. 1,8 millioner tonn konsentrat i året · ca. 370 ansatte

    Om gruva

    Dunderlandsdalen er en av de få stedene i Norge der gruvedrifta aldri egentlig tok slutt. Malmsonene følger dalen i om lag førti kilometer, fra Storforshei og nordover, og har vært kjent siden slutten av 1700-tallet. I dag ligger tyngdepunktet i Kvannevann — en underjordsgruve der malmen tas ut ved kontrollerte ras, flere hundre meter under havets nivå.

    Rana Gruber er den største jernmalmprodusenten i Norge og den eneste som har holdt det gående uavbrutt siden 1960-tallet. Om lag 370 mennesker arbeider i selskapet, og drifta leverer rundt 1,8 millioner tonn konsentrat i året til stålverk og pigmentindustri. Malmen er uvanlig ved at hovedtyngden er hematitt — rundt nitti prosent — mens magnetitten går til et helt eget produkt: naturlige svarte jernoksidpigmenter, solgt under navnet Colorana.

    Fra dagen ser en lite. Malmen kjøres ut på Nordlandsbanen til oppredningsverket i Gullsmedvik ved Mo i Rana, og selve gruva merkes mest som et anlegg i fjellsida ved Ørtfjell og et tog som går forbi.

    Bilder fra gruva

    Ingen bilder i arkivet

    Gruver i Norge bygger på Gruvejegerens egne befaringer i forlatte og nedlagte anlegg. En gruve i drift er en arbeidsplass med sperret adkomst, og fotografering under jord skjer bare på selskapets premisser. Sidene om de aktive gruvene står derfor uten bildearkiv, og er skrevet på offentlig tilgjengelige kilder.

    Historien

    Malmen ingen klarte å nyttiggjøre seg

    De første mutingene i Dunderlandsdalen ble tatt ut allerede i 1799. Malmen var det ingen tvil om — den lå der i enorme mengder — men jerninnholdet var for lavt til at datidas teknikk kunne skille den fra gråberget på lønnsom måte. I mer enn hundre år ble forekomsten kjøpt, solgt og undersøkt uten at noen fikk drift av betydning ut av den.

    Edisons patent

    I 1901 ble rettighetene kjøpt av The Edison Ore Milling Syndicate, selskapet Thomas Alva Edison hadde bygget rundt sine patenter på magnetisk separasjon. Dunderland Iron Ore Company kom i drift i 1906, og 9. juli det året gikk de første 250 tonnene med briketter ut fra Gullsmedvik. Tørrseparasjonen viste seg å tape omtrent halve jerninnholdet i avgangen, og etter 87 200 tonn ble anlegget stanset i 1908.

    Løsningen kom med våtoppredning. Et nytt verk sto ferdig i 1917, og fram til andre verdenskrig ble det produsert i størrelsesorden en halv million tonn konsentrat.

    Statens gruve

    Rana Gruber AS ble stiftet i 1937 av A/S Sydvaranger sammen med tyske Vereinigte Stahlwerke. Etter krigen overtok staten de tyske aksjene, og fra 1951 var selskapet heleid av staten og lagt under Norsk Jernverk. Et modernisert oppredningsverk sto ferdig i 1964, og først da kan en snakke om full, stabil drift. Gruvene lå den gang i dagen, ved Storforshei og Ørtfjell.

    Fra ansatteeie til Champion Iron

    Da Jernverket la ned råjernproduksjonen i 1989, sto gruveselskapet uten sin viktigste kunde. I 1991 overtok de ansatte selv. Selskapet bygget opp en egen forskningsavdeling, og i 1990 ble Rana Gruber det første i verden til å framstille avanserte naturlige svarte jernoksidpigmenter av magnetittkonsentrat. Leonhard Nilsen & Sønner kom inn på eiersida i 2008, selskapet ble børsnotert i 2021 og flyttet til hovedlista i 2022. I desember 2025 la kanadiske Champion Iron inn bud på hele selskapet, verdsatt til 2,93 milliarder kroner, og oppkjøpet ble sluttført 10. april 2026.

    Geologi

    Malmen tilhører Dunderlandsformasjonen, en pakke med omdannede havbunnssedimenter som ble presset inn i den kaledonske fjellkjeda. Jernet er avsatt som båndede sedimenter og senere metamorfosert sammen med marmor og glimmerskifer, slik at malmsonene i dag ligger som langstrakte linser i berget. Hematitt dominerer, med magnetitt i underordnet mengde. Jerninnholdet i malmen er lavt etter internasjonal målestokk, i overkant av tretti prosent, og hele drifta hviler på at oppredningen klarer å løfte det opp til salgbar kvalitet.

    Drifta i dag

    Kvannevann drives med sublevel caving — på norsk kalt skivenedbryting. Metoden ble innført rundt 2008, etter at gruva tidligere hadde vært drevet med rom og pilarer. I stedet for å holde berget oppe, lar en det rase kontrollert ned over malmen etter hvert som en tar ut skive etter skive nedover. Det snur hele sikkerhetstenkningen på hodet: faren er ikke lenger at fjellet faller, men at det ikke faller, og at det danner seg åpne rom inne i massene. Sintef har fulgt gruva med spenningsmålinger, bevegelsessensorer og numeriske modeller for å holde oversikt.

    Uttaket foregår mellom om lag 123 og 219 meter under havnivå, og gruva strekker seg nær en kilometer inn og ned i fjellet. Førtitonns dumpere kjører malmen til en underjordisk knusestasjon — knusehallen er fjorten meter bred og tjuefem meter høy — og derfra går den på transportbånd til siloer inne i berget. Selskapet har i tillegg satt seg som mål å kutte utslippene fra drifta helt, med elektrifisering av maskinparken som viktigste virkemiddel.

    Kilder

    • Store norske leksikon: «Rana Gruber»
    • Rana Gruber AS: History (ranagruber.no)
    • Teknisk Ukeblad: «Her tar de ut jernmalm gjennom kontrollerte ras»
    • Champion Iron: pressemelding om sluttført oppkjøp, 10. april 2026
    • Direktoratet for mineralforvaltning: Harde fakta om mineralnæringen 2024

    Om aktive gruver

    En gruve i drift er et lukket industriområde. Verken innganger, stoller eller anleggsveier er tilgjengelige for besøkende, og Gruvejegeren oppgir ikke adkomst til noen av dem. Opplysningene her bygger på selskapenes egen informasjon, offentlige vedtak og publiserte kilder — og kan endre seg raskt, for drift, eierskap og tillatelser er i stadig bevegelse.

    Har du korrigeringer, eller bilder fra drifta du kan dele, ta gjerne kontakt.

error: Content is protected !!