Gruver i Norge

Kategori: Finnmark

  • Nussir, Repparfjord

    Fakta

    Kommune

    Hammerfest (tidligere Kvalsund), Finnmark

    Type

    Underjordsdrift · under utbygging

    Malm

    Kobber, med sølv og gull

    Historisk drift

    1905–1910 og 1972–1978 (Ulveryggen)

    Selskap

    Nussir ASA — del av Blue Moon Metals fra 2024/25

    Planlagt drift

    6 000 tonn malm per døgn · om lag 13 års levetid · produksjon fra 2027

    Om gruva

    Ved Repparfjorden, mellom Alta og Hammerfest, ligger to kobberforekomster som har fått vente lenge på tur: Nussir og Ulveryggen. Til sammen utgjør de den største kjente kobberressursen i Norge, og de er grunnlaget for det som skal bli landets første nye underjordiske metallgruve på lang tid.

    Gruva er ikke i produksjon ennå. Drivingen av en drøyt to og en halv kilometer lang undersøkelsesrampe startet i juni 2025, og selve gruveutbyggingen kom i gang våren 2026 etter at investeringsbeslutningen ble tatt. Planen er produksjonsstart i 2027, med et uttak på 6 000 tonn malm i døgnet.

    Anlegget får kort vei til isfri havn og bygger delvis på eksisterende industriområde fra den forrige gruveperioden. Prosjektet er samtidig blant de mest omstridte i landet — av samme grunn som Engebø: avgangen skal deponeres i fjorden.

    Bilder fra gruva

    Ingen bilder i arkivet

    Gruver i Norge bygger på Gruvejegerens egne befaringer i forlatte og nedlagte anlegg. Nussir er et anleggsområde under utbygging, med sperret adkomst. Sidene om de aktive gruvene står derfor uten bildearkiv, og er skrevet på offentlig tilgjengelige kilder.

    Historien

    Kobber kjent siden 1715

    Kobberforekomstene ved Repparfjord ble først nedtegnet allerede i 1715. Første ordentlige drift kom i 1905, i regi av Nordiska Grufaktiebolaget, men den ble avviklet igjen rundt 1910.

    Folldal Verk i nord

    Fra 1972 til 1978 drev Folldal Verk «Repparfjord Gruber» på Ulveryggen — samme selskap som drev gruvene i Folldal, med drift i dagen. Perioden var kort, og etterlot et anleggsområde og et deponi som fremdeles preger landskapet.

    I 1979 ble den langt større Nussir-forekomsten påvist. Rettighetene ble tatt opp igjen fra 2002, og selskapet som nå heter Nussir ASA fikk utvinningsrett til Nussirfeltet i 2006.

    Sjødeponi, reindrift og aksjoner

    Planen om å deponere avgangsmassene i Repparfjorden har møtt motstand fra fiskeriinteresser og miljøorganisasjoner, og fra reindrifta — anlegget ligger i områder som brukes til samisk reindrift. Reineierne sa nei allerede i 2010, og Sametinget trakk sin støtte i 2016 med 37 mot 2 stemmer.

    Utslippstillatelse ble gitt i desember 2015 og driftskonsesjon i februar 2019. Da anleggsarbeidet startet i 2021, ble det etablert en protestleir i området som ble stående i over et år — den lengstvarende aksjonsleiren i norsk historie.

    Blue Moon Metals

    Nussir ASA slet lenge med å skaffe finansiering. Løsningen kom da kanadiske Blue Moon Metals overtok prosjektet mot slutten av 2024, med en betydelig kapitalinnhenting i ryggen. Mulighetsstudien ble lagt fram og investeringsbeslutningen tatt i april 2026.

    Geologi

    Nussir-forekomsten er en lagdelt kobberforekomst i sedimentbergarter: kobbersulfidene ligger som et tynt, men svært utholdende lag i en pakke med prekambriske sedimenter, og kan følges over flere kilometer. Slike lagformede forekomster er sjeldne i Norge, men vanlige i det såkalte kobberbeltet i Sentral-Afrika.

    Ressursene er anslagsvis 2,7 millioner tonn målt og 26 millioner tonn indikert, med rundt 1 prosent kobber, 0,12 gram gull og 12–15 gram sølv per tonn, i tillegg til om lag 32 millioner tonn antatt. Ulveryggen, det gamle dagbruddet, har lavere gehalt og skal drives som et supplement.

    Slik skal drifta bli

    Malmen skal tas ut under jord og fraktes ut gjennom rampen til et oppredningsverk på industriområdet ved fjorden, der kobberkonsentratet skilles ut ved flotasjon og skipes fra egen kai. Gjennomsnittlig årsproduksjon er anslagsvis 19 000 tonn kobberekvivalenter over en levetid på rundt tretten år.

    Etter Høyesteretts dom om Førdefjorden sommeren 2026 har miljøorganisasjonene krevd at også sjødeponiet i Repparfjorden vurderes på nytt. Hvordan det slår ut for framdriften, er ikke avklart.

    Kilder

    • Blue Moon Metals: prosjektsider og meldinger om Nussir, 2025–2026
    • nussir.info: tidslinje for Nussir-saka
    • Mining Technology og NS Energy: prosjektbeskrivelser for Nussir
    • BusinessPortal Norwegen: «Alle Genehmigungen für Produktionsstart 2027», juni 2026
    • Teknisk Ukeblad: Naturvernforbundet om Førdefjord-dommen og Repparfjorden

    Om aktive gruver

    En gruve i drift er et lukket industriområde. Verken innganger, stoller eller anleggsveier er tilgjengelige for besøkende, og Gruvejegeren oppgir ikke adkomst til noen av dem. Opplysningene her bygger på selskapenes egen informasjon, offentlige vedtak og publiserte kilder — og kan endre seg raskt, for drift, eierskap og tillatelser er i stadig bevegelse.

    Har du korrigeringer, eller bilder fra drifta du kan dele, ta gjerne kontakt.

  • Nabbaren, Stjernøya

    Fakta

    Kommune

    Alta, Finnmark

    Type

    Underjordsdrift hele året · dagbrudd om sommeren

    Mineral

    Nefelinsyenitt

    I drift

    Fra 1961

    Selskap

    Sibelco Nordic AS — belgisk eierskap fra 2010

    Produksjon

    Om lag 228 000 tonn i året · over 100 ansatte

    Om gruva

    Stjernøya ligger i Altafjorden, mellom Alta og Loppa, og har verken bru eller ferge for allmennheten. Inne i Nabbaren — et fjell på rundt 700 meter — går det likevel et av landets mest særegne bergverk: en gruve som leverer nefelinsyenitt til glass- og keramikkindustri over hele Europa og Asia.

    Drifta kombinerer to former. Inne i fjellet går uttaket hele året; i dagbruddet oppe i fjellsida arbeides det bare om sommeren, når snøen tillater det. Over hundre mennesker fordelt på nær førti yrkesgrupper holder anlegget i gang, og drifta gir om lag 228 000 tonn ferdig vare i året.

    Nefelinsyenitt er ikke malm i vanlig forstand. Det er selve bergarten som er varen — en lys, feltspatrik bergart som knuses og males til et pulver som erstatter feltspat i glass og porselen, og som brukes som fyllstoff i maling og plast.

    Bilder fra gruva

    Ingen bilder i arkivet

    Gruver i Norge bygger på Gruvejegerens egne befaringer i forlatte og nedlagte anlegg. En gruve i drift er en arbeidsplass med sperret adkomst, og Stjernøya er i tillegg bare tilgjengelig med selskapets egen båt. Sidene om de aktive gruvene står derfor uten bildearkiv, og er skrevet på offentlig tilgjengelige kilder.

    Historien

    Norsk Nefelin

    Forekomsten ble kartlagt i årene etter andre verdenskrig, da det ble drevet systematisk geologisk undersøkelse av Nord-Norge. Christiania Spigerverk så muligheten og opprettet datterselskapet Norsk Nefelin, som satte drifta i gang i 1961. At bergarten kunne se ut som grå granitt og likevel være verdt å skipe ut fra en øy i Finnmark, sier noe om hvor særegne egenskapene er.

    Gjennom flere eiere

    Virksomheten har skiftet eier flere ganger — blant annet gjennom North Cape Minerals — før belgiske Sibelco overtok i 2010. Til forskjell fra mange norske bergverk har drifta likevel gått jamt og trutt gjennom hele perioden, og anlegget regnes som en av de viktigste arbeidsplassene i både Alta og Loppa.

    Et lite gruvesamfunn

    Fordi øya ikke har veiforbindelse, må alt — folk, maskiner, diesel og mat — sjøveien. Selskapets ferge Nefelin V går de 24 nautiske milene fra Alta til skiftbytte morgen og kveld, men ikke i helgene, og mange av de ansatte overnatter på øya. Om vinteren utløses snøskred kontrollert i fjellsida over anlegget, for å hindre at de kommer av seg selv.

    Geologi

    Stjernøya hører til Seiland magmatiske provins, et belte av dypbergarter som trengte opp i skorpa for rundt 560–570 millioner år siden, i innledningen til den kaledonske fjellkjededannelsen. I Lillebukt-komplekset på nordsida av øya størknet en alkalirik smelte til nefelinsyenitt: en bergart bygget opp av feltspat og nefelin, og nær fri for kvarts.

    Det er kombinasjonen av høyt alkali- og aluminiuminnhold uten kvarts som gjør bergarten industrielt interessant — den senker smeltetemperaturen i glassovnene. Bare noen få forekomster i verden drives på nefelinsyenitt i industriell målestokk; Stjernøya er en av dem, og den eneste i Europa.

    Drifta i dag

    Bergarten bores og sprenges inne i Nabbaren og kjøres ned til anlegget ved Lillebukt. Der knuses og males den trinnvis til kornene er nede i om lag en halv millimeter, før den tørkes, renses for jernholdige mineraler ved magnetseparasjon og sorteres i kvaliteter. Ferdig vare går i bulk og sekk fra egen kai.

    Avgangen fra oppredningen deponeres i sjøen ved Lillebukt — et av de eldste sjødeponiene i landet, og et som er blitt studert nøye nettopp fordi det har ligget der lenge nok til at en kan se hva som skjer over tiår.

    Kilder

    • Alta Museum: «Nefelin» — om bergverk og gruver i Alta
    • FriFagbevegelse: reportasje fra Sibelcos anlegg på Stjernøya
    • Sibelco: informasjon om anlegget på Stjernøy
    • NGU: faktaark for forekomst 5601-303 Lillebukt
    • Direktoratet for mineralforvaltning: høring om driftskonsesjon for Nabbaren

    Om aktive gruver

    En gruve i drift er et lukket industriområde. Verken innganger, stoller eller anleggsveier er tilgjengelige for besøkende, og Gruvejegeren oppgir ikke adkomst til noen av dem. Opplysningene her bygger på selskapenes egen informasjon, offentlige vedtak og publiserte kilder — og kan endre seg raskt, for drift, eierskap og tillatelser er i stadig bevegelse.

    Har du korrigeringer, eller bilder fra drifta du kan dele, ta gjerne kontakt.

error: Content is protected !!