Dette er ikke blant de store navnene i sitt gruvefelt. Den står ikke på turskiltene, den har ingen oppslagstavle, og den nevnes sjelden i oversiktene over området. Men den er der, og stollen står fortsatt åpen.
NGU beskriver anlegget kort og presist: en kort stoll som leder inn til en dyp synk. Det stemmer med det man møter inne. Selve stollgangen er kort og lav, drevet i smal profil, og den ender i et rom der gulvet forsvinner. Synken er ikke sikret på noen måte.
I databasen er navnet delt i to forekomstområder — et eldre og et nyere anlegg noen hundre meter fra hverandre. Bare det nyere har registrert stoll. Det eldre består av synker og skjerp.
Dette er en typisk gruve for feltet sitt i den forstand at den er liten. Feltet består av rundt 25 gruver og omkring 100 skjerp, og de fleste av dem er akkurat dette: et hull i fjellet der noen fulgte en ertsgang så langt det svarte seg, og så ga opp.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om navn, adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri navn, inngangspunkter eller adkomstruter til nedlagte gruver i den åpne delen av arkivet. Denne gruva er ikke tilrettelagt, ikke sikret og ikke en del av noen omvisning. Stollen ender i en åpen synk uten rekkverk eller merking, og feltet rundt har flere ugjerdede åpninger. Navn og kildereferanser åpnes for Ekspedisjon-medlemmer. Historiske kart formidles etter bestilling — se Gruvedossier.
Underjordsdrift · stollsystem med felles transportnivå
Malm
Kobber, svovelkis og sink
Driftsperiode
1887–1991
Samlet uttak
Ca. 26 millioner tonn råmalm
Status
Nedlagt · besøksgruve fra 1993
Om gruvene
Sulitjelma er ikke én gruve, men et helt gruvedistrikt. Anleggene strekker seg over fire til fem mil, fra Finneid innerst i Skjerstadfjorden til Jakobsbakken oppe i fjellet. På det meste lå det 80 mil med skinnegang inne i fjellet, og gruvene ga arbeid til rundt 1750 mennesker.
Gjennom hundre års drift ble det tatt ut omkring 26 millioner tonn råmalm. Til sammenlikning kom det 1,5 millioner tonn ut av Hovedgruva i Folldal gjennom nesten to hundre år. Dimensjonene i Sulis er av en annen orden.
Besøksgruva følger Grunnstollen, og det er ikke tilfeldig at det er nettopp den som er tatt vare på. Stollen var transportryggen i Nordgruvefeltet: en lavtliggende hovedinngang som etter hvert bandt gruvene i fjellet sammen på ett og samme nivå, godt over femti meter over Langvatnet.
Grunnstollen knytter dermed til seg flere malmkropper, ikke bare én. Etter gjennomslaget til Giken i 1908 kom Charlotta inn på systemet i 1933, og med Sorjus stoll fikk man i 1962 direkte forbindelse videre til Hankabakken og Ny-Sulitjelma. Mons Petter hørte til samme greina. Malm fra flere adskilte forekomster gikk til slutt ut gjennom én og samme stollmunning ved Sandnes, der bygget over innslaget heter Grunnstollbadet.
Lenger sør og høyere opp i feltet lå anlegg som aldri hang på Grunnstollen — Jakobsbakken, Sagmo, Bursi og Rupsi. De hadde sine egne innslag, sin egen transport og sin egen historie, og omtales for seg.
Det er to anlegg å besøke, og de henger sammen. Sulitjelma gruvemuseum ligger i Fagerli, i det aller første industriområdet som ble anlagt da driften startet. Der står ruinen etter smeltehytta fra 1899 og den første kraftstasjonen fra 1893. Utstillingene tar for seg transport, industrialisering, arbeiderkamp, helse og hverdagsliv i et ensidig industrisamfunn — i tillegg til en betydelig samling av lokale bergarter og mineraler.
Sulitjelma besøksgruve tar deg inn i fjellet med det originale gruvelokomotivet og vogner, omkring halvannen kilometer inn Grunnstollen. Besøkende kles opp i lomp, gruvearbeidernes arbeidsdrakt. Det er seks til åtte grader inne i stollen året rundt. Inne i gruva henger fotoutstillingen «Det siste skiftet» — bilder tatt av Ernst Furuhatt, den gang fotograf i Nordlands Framtid, som var med på det aller siste skiftet i 1991.
Museet kan også ordne guiding på Jakobsbakken ved forhåndsbestilling.
Faste gruveturer store deler av året, med forhåndssalg av billetter. Turer på bestilling må avtales minst to uker i forveien. Aldersgrense seks år. Sjekk museets egne sider før besøk.
Besøksinfo
Sulitjelma ligger innerst i Langvassdalen, omkring fire mil øst for Fauske. Kulturminnene er spredt over hele strøket fra Finneid til Jakobsbakken, og lar seg vanskelig se på én dag.
Jakobsbakken er et eget gruvesamfunn ei mil ovenfor Sulitjelma, med rester av både gruve- og daganlegg. Boligområdet er godt bevart: arbeiderbrakkene er istandsatt og brukes i dag som fritidsboliger, og stall, kontor, verksted, bad, stigerbolig, skolebygninger, samvirkelag og det gamle lasarettet står fortsatt.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri inngangspunkter eller adkomstruter til de usikrede delene av dette gruvefeltet. Besøksgruva besøkes kun gjennom Nordlandsmuseets offisielle omvisninger. Historiske kart kan formidles etter avtale — se medlemskap.
Olavsgruva og Nyberget ligger i Storwartzfeltet, 13 kilometer nordøst for Røros. De to henger sammen under jord og danner i dag én gruve, men det er nesten tre hundre år mellom dem. Nyberget ble påbegynt i 1651 og drevet med fyrsetting. Olavsgruva ble anlagt i 1936 og drevet med maskiner og sprengstoff fram til 1972.
Det er nettopp avstanden mellom dem som gjør denne gruva verdt et besøk. På én vandring går du fra 1600-tallets håndverk til 1970-tallets industri, i samme fjell.
Storwartzfeltet var Røros Kobberverks største og viktigste gruveområde, med ni gruver i alt. Olavsgruva — opprinnelig Kronprins Olavs gruve — var den siste av dem alle.
Rørosmuseet driver Olavsgruva som besøksgruve. Omvisningen tar omkring en time og går 50 meter ned og 500 meter innover, gjennom Nyberget og videre inn i Olavsgruva, til Bergmannshallen — et stort bergrom som også brukes til konserter og andre arrangementer.
Gruva står omtrent slik den var da driften opphørte sommeren 1972. Lyd- og lyseffekter er lagt inn underveis, men anlegget selv er autentisk.
Det er 4–5 grader og fuktig luft i gruva hele året. Ta med varme klær og gode sko eller gummistøvler. Kjøretid fra Røros sentrum er omkring 20 minutter.
Besøksinfo
Storwartz ligger 13 kilometer nordøst for Røros, om lag 20 minutters kjøring. Hele området er del av verdensarvområdet og godt bevart: både på Øvre Storwartz, Nedre Storwartz og ved Olavsgruva står bygninger og konstruksjoner igjen, og gruvegangene strekker seg på tvers under alle tre.
Selve gruva er bare tilgjengelig med guide. Overflateområdet kan derimot vandres fritt, og Gamle Storwartz — funngruva fra 1645 og sentrum i Circumferensen — ligger omkring 250 meter sør for bygningene på Øvre Storwartz.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri inngangspunkter eller adkomstruter til denne gruven — dette er strengt forbudt og formidles ikke under noen omstendighet. Gruven besøkes kun gjennom Rørosmuseets offisielle omvisninger. Historiske kart kan likevel formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Kongens gruve er den største og dypeste av alle gruvene ved Kongsberg Sølvverk. Den går 1068 meter ned — 342 meter fra dagen ned til stollnivået, og derfra ytterligere 726 meter i sjakt. Bunnen ligger omkring 500 meter under havets overflate.
Alene leverte den 601 tonn sølv. Det er nær halvparten av alt som ble tatt ut ved Sølvverket gjennom 335 år. Til sammenlikning omfattet hele verket rundt 300 sjakter, 1000 kilometer med gruveganger og mellom 1500 og 2000 skjerp.
Gruverommene er påfallende store og høye sammenliknet med andre gruver fra samme tid. Det var ikke tilfeldig: dette var kongens gruve, og den skulle kunne vises fram.
Kongens gruve drives i dag som museum av Norsk Bergverksmuseum. Inngangen ligger i Saggrenda, om lag 8 kilometer utenfor Kongsberg i retning Notodden. Derfra går gruvetoget 2300 meter inn i fjellet gjennom Christian 7. stoll, til et punkt 342 meter under dagoverflaten.
Under jord kan man se mannskapsheiser, malmheiser, maskiner, smie og de store bergrommene der sølvet ble tatt ut. Museet arrangerer også gruvesafari til Gottes Hülfe in der Noth, utenfor den tilrettelagte publikumsruta og uten fast lys.
Bildearkivet består både av besøksdelen av gruva og nivået Fredrik stoll (!), hvor vi med museets tillatelse hadde en ekspedisjon til, for en del år tilbake.
Temperaturen inne i fjellet ligger på 6 grader hele året, med høy luftfuktighet og trekk. Ta med varme klær. Åpningstider varierer — sjekk museets egne sider før besøk.
Besøksinfo
Inngangen ligger i Saggrenda langs riksveien mot Notodden, om lag 8 kilometer vest for Kongsberg sentrum. Selve gruva er utilgjengelig utenom omvisning — åpningene tilknyttet Overberget er avsperret, og hele feltet er et fredet kulturmiljø.
For den som vil se mer enn publikumsruta, arrangerer museet gruvesafari inn i Gottes Hülfe in der Noth.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri inngangspunkter eller adkomstruter til denne gruven — dette er strengt forbudt og formidles ikke under noen omstendighet. Gruven besøkes kun gjennom Norsk Bergverksmuseums offisielle omvisninger. Historiske kart kan likevel formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Koboltgruvene strekker seg tre kilometer nord–sør gjennom Skuterudåsen, på vestsiden av Snarumselva. De var kjernen i Det kongelige Modumske Blaafarveværk, som i treårene rundt 1840 var Norges største industribedrift med omkring 1200 ansatte fordelt på 40 enkeltgruver.
Det som ble hentet ut var ikke et metall til verktøy eller mynt, men en farge. Av kobolten laget de koboltblått — fargestoffet som gikk til porselens- og glassindustrien og til bleking av papir. På det meste dekket Modum 80 prosent av verdensmarkedet.
De første tiene ble malmen tatt ut i store dagbrudd. Fra 1827 gikk driften under jord, og der fortsatte den til nedleggelsen i 1898. Landskapet i åsen er formet av arbeidere som brøt millioner av tonn stein for hånd.
Stiftelsen Modums Blaafarveværk overtok anleggene i 1971, og i dag er hele området et åtte kilometer langt museum. Koboltgruvene og Kittelsen-museet i Skuterudåsen åpnet for publikum i 1993, med guidede turer inn i fjellet og tilrettelagte utsiktspunkter over de gamle dagbruddene.
I 2017 åpnet Glassgulvet, som står øverst i en omtrent 22 meter dyp gruvesjakt. Nede ved Haugfoss ligger selve verket med Glasshytten, Glass- og porselensmuseet Mølla, Den Blå Butikk og arbeiderboligene på Nymoen.
Stiftelsen Modums Blaafarveværk 3340 Åmot, Modum blaa.no
Åpningstider varierer gjennom året — sjekk museets egne sider før besøk.
Besøksinfo
Gruveområdet ligger i Skuterudåsen, med selve verket nede ved Haugfoss i Åmot. Området er godt tilrettelagt med merkede stier mellom dagbruddene og utsiktspunkter ned i dem. Turen inn i fjellet går bare med guide.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri inngangspunkter eller adkomstruter til denne gruven — dette er strengt forbudt og formidles ikke under noen omstendighet. Gruven besøkes kun gjennom Stiftelsen Modums Blaafarveverks offisielle omvisninger. Historiske kart kan likevel formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Åmdals Verk er et av de eldste kobberverkene i landet, og et av de mest utholdende. Fra malmen ble funnet i 1689 og til siste skift gikk ut i 1945, var det drift her i syv adskilte perioder — avbrutt av konkurser, eierskifter og lange år der fjellet sto stille.
Malmen ligger i fire parallelle kvartsganger i kvartsskifer, kjent under navnene Hoffnung, Paralellen, Howard og Johannes. Driften konsentrerte seg om Hoffnung og Howard, som til sammen er oppfart i omkring 1650 meters lengde og drevet over 300 meter nedover langs gangenes fall.
Med en kobbergehalt på 7,1 prosent i skeidet malm hører Åmdal til de rikeste kobberforekomstene i Norge. Problemet var aldri malmen — det var veien til kysten. Høye fraktkostnader over heia gjorde at verket sjelden gikk med overskudd, uansett hvor god malmen var.
Åmdals Verk gruver har vært museum siden 1991 og er i dag en del av Vest-Telemark Museum. Museumsbygget er en rekonstruksjon av verkets gamle sjeidehus, der malmen ble skilt fra gråberget. Inne finnes tegninger, kart, redskaper og mekaniske modeller som viser hele veien fra malm til kobber, i tillegg til en geologiutstilling.
Omvisningene går inn i Hoffnung og Howard, forbi Sølvsynken og opp Ingeborgs sjakt til den underjordiske verkstaden Smia. Den korte turen tar 40–50 minutter og er om lag en kilometer lang. Langturen til Cross Cut tar halvannen time, går 2,3 kilometer hvorav en kilometer inne i fjellet, og har åtte års aldersgrense.
Åmdals Verk gruver Åmdalsvegen 42A, 3882 Åmdals Verk vtm.no
Temperaturen i gruva ligger jevnt på 6–8 grader. Åpningstider varierer gjennom året — sjekk museets egne sider før besøk.
Besøksinfo
Gruveområdet ligger langs veien mellom Vrådal og Dalen, om lag 8 kilometer sør for Dalen. Fra museet går stien opp i Skjerpenuten, der de enkelte gruveåpningene er merket med navneskilt. Malmvegen — den historiske ferdselsveien der malmen ble fraktet over heia til Bandaksli — går også herfra.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri inngangspunkter eller adkomstruter til denne gruven — dette er strengt forbudt og formidles ikke under noen omstendighet. Gruven besøkes kun gjennom Vest-Telemark Museums offisielle omvisninger. Historiske kart kan likevel formidles etter bestilling — se Feltpakke.
Til sammen spenner de fra 1623 til 1972 — sølv, kobber og kobolt, fra fyrsetting til trykkluft. Hvert innlegg har fakta, historikk, geologi, kilder og bilder fra befaring.
Samtidig er medlemskapet satt opp med tre nivåer: Oppdager er gratis, Utforsker gir hele bildearkivet og full historikk, og Ekspedisjon gir tilgang til kildereferansene. Grunnfakta og innledende tekst er åpent for alle.
Hovedgruva — også kalt Gammelgruva — er den eldste og desidert største av gruvene i Folldal-feltet. Da den ble avviklet i 1941, hadde den vokst til fjorten etasjer og gikk omtrent 700 meter ned i fjellet. Til sammen ble det tatt ut rundt 1,5 millioner tonn malm.
Gruva ga navn og livsgrunnlag til hele bygda. På det meste sysselsatte Folldal Verk opp mot 550 personer, og anlegget rundt gruva vokste til et selvforsynt samfunn med egen skole, sykestue, butikk, bakeri og slakter.
Folldal Gruver er i dag et aktivt museum, drevet av Stiftelsen Folldal Gruver som ble opprettet av Folldal kommune i 1988. Anlegget omfatter rundt 70 bevarte bygninger og regnes blant de viktigste teknisk-industrielle kulturminnene i Norge. Museet tar imot om lag 15 000 besøkende i året.
Hovedattraksjonen er «Stoll 1», der besøkende kjører gruvetog omkring 600 meter inn i fjellet til Worms hall. På området finnes også utstillinger, merkede kulturstier, Gruvekroa med matservering, overnatting i historiske bygninger og turistkontoret for Folldal.
Du må være innlogget eller ha et høyere medlemsnivå for å få tilgang til dette innholdet.
Om adkomst og kart
Gruvejegeren oppgir aldri inngangspunkter eller adkomstruter til denne gruven — dette er strengt forbudt og formidles ikke under noen omstendighet. Gruven besøkes kun gjennom Stiftelsen Folldal Grubers offisielle omvisninger. Historiske kart kan likevel formidles etter bestilling — se Feltpakke.
error: Content is protected !!
Laster inn kommentarer...
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.